Ja, foreldelse kan avbrytes flere ganger, i prinsippet så mange ganger det måtte skje. Hver gang en ny erkjennelse eller et nytt rettslig skritt inntreffer før den løpende fristen — inkludert en tidligere avbrytelses nye frist — har rukket å utløpe, starter en ny frist å løpe på nytt. Det finnes ingen generell regel som sier at et krav bare kan «reddes» ett eller to ganger.

Et eksempel som strekker seg over mange år

Åse låner broren sin, Geir, 50 000 kroner i 2011. Det skrives ingen kontrakt, men gjennom årene sender Geir jevnlig meldinger som «jeg har ikke glemt gjelden til deg, skal ordne opp snart». Hver eneste gang en slik melding kommer før den løpende fristen har rukket å løpe ut, avbrytes foreldelsen på nytt, og en ny treårsfrist begynner å løpe. Sender Geir en slik melding i 2013, igjen i 2016, igjen i 2019 og igjen i 2022 — hver gang før den forrige fristen har utløpt — er kravet fortsatt like levende i 2024 som det var i 2011, selv om det på det tidspunktet er gått 13 år siden pengene opprinnelig ble lånt ut.

Hovedregelen: ingen fast grense på antall avbrytelser

Foreldelsesloven setter ikke noe tak på hvor mange ganger en frist kan avbrytes. Så lenge vilkårene for avbrytelse etter enten § 14 (erkjennelse) eller §§ 15–16 (rettslige eller administrative skritt) er oppfylt hver eneste gang, starter en ny frist på nytt hver gang. Teoretisk kan et krav dermed holdes i live i mange tiår, forutsatt at skyldneren gjentatte ganger erkjenner det, eller at fordringshaveren gjentatte ganger tar rettslige skritt før fristen renner ut.

Forutsetningen: avbrytelsen må skje før fristen løper ut

Det er ett ufravikelig vilkår som gjelder for hver eneste avbrytelse: den må skje før den løpende fristen faktisk utløper. Har Geir sendt sin siste melding i 2022, og det så går mer enn tre år uten noen ny erkjennelse eller noe rettslig skritt fra Åses side, foreldes kravet i 2025 — uavhengig av hvor mange ganger det tidligere er blitt reddet. En sen erkjennelse, kommet etter at fristen allerede har løpt ut, gjenoppliver ikke et krav som allerede er foreldet. Hver avbrytelse er, med andre ord, en egen, tidsbegrenset «redning» — ikke en generell immunitet mot foreldelse for all fremtid.

Den absolutte 13-årsgrensen — og hvorfor den ikke gjelder her

Mange har hørt om en «13-årsgrense» i foreldelsesretten, og det er lett å tro at denne setter et generelt tak på hvor lenge et krav kan holdes i live gjennom gjentatte avbrytelser. Det stemmer ikke. Denne grensen hører hjemme i et helt annet spor av loven: tilleggsfristen i § 10, som gjelder når fordringshaveren ikke kjente til, og heller ikke burde kjent til, kravet eller skyldneren. I slike tilfeller kan fordringshaveren få en tilleggsfrist på ett år etter at kunnskapen faktisk ble oppnådd — men denne tilleggsfristen kan aldri strekke seg mer enn ti år utover det tidspunktet den ordinære fristen opprinnelig ville løpt ut. Regner man sammen den alminnelige treårsfristen og denne maksimale tiårige tilleggsperioden, lander man på en øvre grense på rundt tretten år for nettopp dette sporet.

Denne 13-årsgrensen handler altså om et krav fordringshaveren ikke visste om, ikke om et krav som gjentatte ganger avbrytes fordi skyldneren stadig erkjenner det eller fordi fordringshaveren stadig tar rettslige skritt. De to sporene — gjentatt avbrytelse av den ordinære fristen på den ene siden, og tilleggsfristen for ukjente krav på den andre — er separate mekanismer i loven, og den ene setter ikke noe automatisk tak på den andre.

Praktisk eksempel, fortsatt

Tilbake til Åse og Geir: fordi hver av Geirs meldinger er en erkjennelse som kommer i tide, og fordi denne typen gjentatt erkjennelse ikke rammes av 13-årsgrensen i § 10 (som gjelder en helt annen situasjon), kan kravet i teorien leve videre i årevis til, så lenge mønsteret fortsetter. Skulle Geir derimot slutte å sende slike meldinger, og Åse ikke tar andre skritt, vil den ordinære treårsfristen til slutt løpe ut for godt — uavhengig av hvor mange ganger kravet tidligere er blitt reddet.

Når kan det bli et problem i praksis?

Selv om det ikke finnes noe formelt tak på antall avbrytelser, blir det fort et praktisk problem å bevise alle leddene i kjeden etter mange år. Jo flere avbrytelser et krav har vært gjennom, desto viktigere er det å ha dokumentert hver eneste en av dem — for uten bevis for at en erkjennelse eller et rettslig skritt faktisk skjedde før forrige frist løp ut, kan hele kjeden bryte sammen i praksis, selv om den juridisk sett var i orden. Dette temaet, og hvordan du sikrer bevis underveis, utdypes i egen artikkel.

Kort oppsummert

Foreldelse kan i prinsippet avbrytes et ubegrenset antall ganger, så lenge hver nye erkjennelse eller hvert nye rettslige skritt skjer før den løpende fristen har rukket å utløpe. Den mye omtalte 13-årsgrensen gjelder derimot et annet spor i loven — tilleggsfristen for krav fordringshaveren ikke kjente til etter § 10 — og setter ikke noe generelt tak på gjentatte avbrytelser av den ordinære fristen. Jo lenger en slik kjede av avbrytelser strekker seg, desto viktigere blir det å kunne dokumentere hvert enkelt ledd.