Jaktkort i statsallmenning og på statsgrunn: slik fungerer det
I statsallmenning er det fjellstyret som forvalter jakten, og du må løse jaktkort og betale avgift (fjellova § 25). På annen statsgrunn kan norske statsborgere og alle som har vært bosatt i Norge det siste året jakte på småvilt mot jaktkort og vederlag (viltressursloven § 37). Statskog forvalter jakt på statens grunn utenfor allmenningene. Jegerprøve, jegerregister og jegeravgift kommer i tillegg i begge tilfellene.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Statsallmenning og annen statsgrunn er to ulike ordninger
Staten eier mye grunn i fjellet og i skogen, og jakten reguleres på to forskjellige måter. Statsallmenning er en bestemt type statlig grunn der bygdefolk fra gammelt av har hatt bruksrettigheter. Den er regulert av fjellova. Den øvrige statsgrunnen, som ikke omfattes av fjellova, reguleres av viltressursloven § 37.
Hvilken ordning som gjelder, avhenger av hvor du står. Det finnes ikke en felles regel for «statsgrunn». Er du usikker på om området er statsallmenning, kan fjellstyret eller Statskog opplyse om det. Vil du heller leie jakt av en privat grunneier, gjelder andre regler, som er forklart i jakt- og fiskeleie. Grensene for allmenningene er fastsatt, og jaktkortet du løser, gjelder bare for det området kortet er utstedt for.
Slik fungerer jaktkort i statsallmenning
Fjellova § 3 sier at det i hver kommune med statsallmenning skal være et fjellstyre. Det har fem medlemmer, valgt av kommunestyret, og skal administrere bruken av allmenningen. Fjellstyret er altså det organet som avgjør hvordan jakten foregår.
Retten til å jakte i allmenningen er delt slik etter § 23:
- De som siste år har vært og fortsatt er fast bosatt i Norge, har rett til å få adgang til jakt uten hund på småvilt, på like vilkår.
- Fjellstyret avgjør om det skal gis tillatelse til fangst av småvilt og jakt med hund på småvilt. Det kan også begrense tillatelsene til folk som bor i området.
- Fjellstyret kan sette grenser for hvor mange dyr av hver art som kan felles, og for tid, måte og område.
Jakt og fangst i statsallmenning kan bare drives mot løsning av jaktkort og betaling av avgift (§ 25). Fjellstyret fastsetter avgiften, og departementet må godkjenne den. Avgiften kan være lavere for dem som bor i området enn for andre jegere, og den kan være ulik for jakt med og uten hund. Du skal ha jaktkortet med deg under jakten og vise det frem hvis jaktoppsynet, politiet eller noen fra fjellstyret ber om det.
Fjellstyret kan nekte å skrive ut jaktkort til den som de siste tre årene er dømt til straff eller har vedtatt forelegg for brudd på en jaktregel (§ 25 tredje ledd).
For villrein gir fjellstyret tillatelse etter de tildelte kvotene (§ 24). Jakt på elg, hjort, rådyr og bever og jakt på rovvilt følger forskrifter fastsatt av Kongen (§ 26). Det er ikke vanlig småviltkort som gir adgang til slik jakt.
Slik fungerer det på statsgrunn utenfor allmenningene
På de delene av statens grunn som ikke omfattes av fjellova, er småviltjakt og fangst tillatt for norske statsborgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge, mot at de løser jaktkort og betaler et vederlag (viltressursloven § 37 første ledd). Forskjellen fra allmenningen er altså at retten her også gjelder norske statsborgere som bor i utlandet, mens fjellova snakker om dem som er fast bosatt i Norge.
Kongen kan gi forskrift om vederlaget, om lavere vederlag og fortrinnsrett for dem som er fast bosatt i kommunen, og om utlendingers adgang til jakt (§ 37 andre ledd). Statskog forvalter denne statsgrunnen, og småviltjakt kan også leies bort for et begrenset antall år. Hvilke priser og regler som gjelder i det enkelte området, står i jaktkortet og i forvalterens vilkår.
Brudd på § 37 første ledd straffes etter § 60 med bot eller fengsel inntil ett år, som forklart i jakt uten gyldig rett. Jakt uten jaktkort er altså ikke bare et brudd på en avtale, men et straffbart forhold.
Det du må ha uansett jaktkortet
Jaktkortet gir deg adgang til området, men det erstatter ikke de personlige kravene. Du må ha bestått jegerprøven (§ 14), stå i jegerregisteret (§ 15) og ha betalt jegeravgift for jaktåret 1. april til 31. mars (§ 16). Dokumentasjon på jegeravgiften skal du ha med deg og vise frem på forespørsel. I tillegg gjelder forbudet mot jakt fra 24. til 31. desember og på langfredag, påskeaften og første påskedag (§ 13).
Sanna og Yusuf i Sør-Trøndelag
Sanna Berg bor i Oslo og har hytte i Sør-Trøndelag. Hun vil jakte lirype i en statsallmenning i nærheten, uten hund. Hun har jegerprøve og har betalt jegeravgiften. Siden hun er fast bosatt i Norge, har hun rett til å få adgang til slik jakt på like vilkår (fjellova § 23). Hun løser jaktkort hos fjellstyret, betaler den avgiften som gjelder for personer bosatt utenfor området, og har kortet med seg i fjellet.
Yusuf Ali er norsk statsborger og har bodd i Tyskland i tre år. Han vil jakte på en del av Statskogs grunn som ikke er allmenning. Etter viltressursloven § 37 er han likevel omfattet, fordi han er statsborger. Han løser jaktkort og betaler vederlaget. I allmenningen ville han ikke hatt den samme retten, siden han ikke har vært bosatt i Norge det siste året.
Kort oppsummert
- I statsallmenning avgjør fjellstyret jakten, og du må løse jaktkort og betale avgift etter fjellova § 25.
- På annen statsgrunn kan norske statsborgere og de som er bosatt i Norge jakte på småvilt mot jaktkort og vederlag etter viltressursloven § 37.
- Jaktkort er ikke nok alene: du trenger jegerprøve, registrering i jegerregisteret og betalt jegeravgift.
- Du skal ha jaktkortet med deg og vise det til jaktoppsyn, politi eller fjellstyret.
- Jakt på elg, hjort og villrein følger egne regler og kvoter, og et vanlig småviltkort gir ikke adgang til den.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.