En separasjon varer som rettstilstand inntil den enten avsluttes ved skilsmisse, faller bort fordi ektefellene gjenopptar samlivet, eller består videre uten å bli fulgt opp av skilsmisse. Den lovbestemte separasjonstiden før skilsmisse kan kreves, er ett år etter el. § 21. Det finnes ingen øvre grense for hvor lenge en separasjon kan bestå dersom ektefellene ikke søker skilsmisse.

To betydninger av «hvor lenge varer en separasjon»

Spørsmålet kan forstås på to måter, og det er nyttig å holde dem fra hverandre:

  1. Hvor lenge må separasjonen vare før skilsmisse kan kreves? Svaret er ett år, jf. el. § 21.
  2. Hvor lenge kan en separasjon bestå? Svaret er at den kan bestå tidsubegrenset, så lenge ektefellene ikke søker skilsmisse og ikke gjenopptar samlivet.

Disse to spørsmålene blandes ofte sammen. Den lovbestemte separasjonstiden er en minstetid for når skilsmisse kan kreves, ikke en maksimaltid for hvor lenge separasjonen kan vare.

Minst ett år: vilkåret for skilsmisse

Etter el. § 21 kan skilsmisse kreves når separasjonen har vart i minst ett år. Dette er en minstetid, ikke en maksimaltid. Separasjonstiden begynner å løpe fra den datoen statsforvalteren gir separasjonsbevilling, og det er et vilkår at ektefellene har levd atskilt i perioden. Når ett år er gått, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse, men de er ikke forpliktet til det. Se nærmere artikkel 78.

Separasjon kan bestå tidsubegrenset

Det er ingen lovbestemt øvre grense for hvor lenge en separasjon kan vare. Ektefeller som av personlige, religiøse, økonomiske eller andre grunner ikke ønsker å gjennomføre skilsmisse, kan forbli separert i mange år. Så lenge de lever atskilt og ikke gjenopptar samlivet, består separasjonen med alle sine rettsvirkninger: bortfalt arverett, opphørt underholdsplikt og fastlagt skjæringstidspunkt for delingen. Separasjonen er da en stabil, men ikke endelig rettstilstand.

For praktikeren er det viktig å være oppmerksom på at en langvarig separasjon kan skape uklarhet, særlig om arv og skifte. En separert ektefelle som dør mange år etter separasjonen uten at skilsmisse er gjennomført, arves likevel ikke av den gjenlevende, fordi arveretten falt bort ved separasjonen. Dette overrasker ofte etterlatte, som kan tro at den gjenlevende fortsatt har arverett fordi ekteskapet formelt besto.

Når separasjonen opphører

En separasjon opphører på tre måter:

  • Ved skilsmisse. Når ekteskapet oppløses ved skilsmissebevilling etter § 21 (eller § 22), erstattes separasjonen av den endelige oppløsningen.
  • Ved gjenopptatt samliv. Flytter ektefellene reelt sammen igjen, faller separasjonen bort etter el. § 20 tredje ledd, jf. artiklene 84 og 86.
  • Ved den ene ektefellens død. Dør den ene, opphører ekteskapet, og separasjonen er uten betydning fremover, men de rettsvirkningene som allerede er inntrådt (bortfalt arverett mv.), består.

Femårsregelen for utflyttede

For norske statsborgere bosatt i utlandet gjelder en særlig tidsregel. De kan søke skilsmisse i Norge innen fem år etter at separasjonsbevilling ble gitt. Dette er ikke en grense for hvor lenge separasjonen «varer» i seg selv, men en frist for å benytte den norske statsforvalterens kompetanse til å gi skilsmisse etter en separasjon gitt i Norge. Utløper fristen, må skilsmissen eventuelt søkes i bostedslandet etter dette landets regler.

Praktisk betydning av en vedvarende separasjon

En vedvarende separasjon uten skilsmisse kan ha praktiske ulemper:

  • Ingen kan inngå nytt ekteskap. Begge er fortsatt formelt gift.
  • Uklarhet om arv. Etterlatte kan feilaktig tro at den separerte ektefellen arver.
  • Skattemessige og trygdemessige forhold. Sivilstatus «separert» kan ha konsekvenser som vedvarer.
  • Uavklart skifte. Et utsatt skifte kan gi bevisproblemer over tid, særlig om verdsettelse og eierforhold.

Praktikeren bør derfor anbefale klienter å fullføre skilsmissen når separasjonstiden er over, med mindre det finnes konkrete grunner til å forbli separert.

Grunner til å forbli separert

Selv om de fleste fullfører skilsmissen når separasjonstiden er over, finnes det situasjoner der ektefeller bevisst velger å forbli separert. Religiøse eller personlige overbevisninger kan gjøre at en ektefelle ikke ønsker formell skilsmisse. Økonomiske hensyn kan i enkelte tilfeller tale for å opprettholde separasjonen, for eksempel knyttet til pensjonsrettigheter eller forsikringsordninger som er gunstigere så lenge ekteskapet formelt består. I noen tilfeller er det rett og slett mangel på initiativ som gjør at ektefellene forblir separert. Uansett grunn er det viktig at klienten forstår de rettslige konsekvensene av en vedvarende separasjon, særlig at arveretten allerede er bortfalt og at ingen av dem kan gifte seg på nytt.

Forholdet mellom separasjonstid og samlivsbruddstid

For praktikeren er det nyttig å se separasjonstiden etter § 21 i sammenheng med samlivsbruddstiden etter § 22. En ektefelle som har vært separert i for eksempel halvannet år uten å søke skilsmisse, og som i hele perioden har levd atskilt, vil ofte også nærme seg toårskravet for skilsmisse etter samlivsbrudd. I praksis vil likevel separasjonsveien etter § 21 være enklest når det først er gitt separasjonsbevilling, fordi separasjonstiden allerede er oppfylt etter ett år og skilsmisse kan kreves direkte på grunnlag av bevillingen. Toårsregelen etter § 22 er først og fremst praktisk der det ikke er gitt separasjonsbevilling.

Praktisk håndtering av langvarige separasjoner

I saker med langvarig separasjon bør praktikeren være oppmerksom på bevisproblemer som kan oppstå over tid. Verdier og eierforhold på skjæringstidspunktet kan bli vanskelige å fastslå mange år senere, og dokumentasjon kan gå tapt. Det kan derfor være hensiktsmessig å sikre bevis om formuesstillingen på skjæringstidspunktet relativt tidlig, selv om selve skiftet utsettes. Tilsvarende bør spørsmål om arv og testament avklares, slik at en eventuell langvarig separasjon ikke skaper uklarhet for etterlatte. En strukturert tilnærming reduserer risikoen for tvister som ellers kan oppstå når en langvarig separasjon endelig skal avsluttes.

Forskjellen mellom varighet og rettskraft

Det er nyttig å skille mellom hvor lenge en separasjon faktisk varer, og når separasjonsbevillingen blir endelig. Bevillingen blir endelig når klagefristen er utløpt uten klage, eller når begge har frafalt klageretten. Fra dette tidspunktet er separasjonen rettskraftig, og separasjonstiden løper uten forbehold. Selve varigheten av separasjonen strekker seg deretter fram til den opphører ved skilsmisse, gjenopptatt samliv eller død. Disse to dimensjonene – rettskraft og varighet – må holdes fra hverandre. Rettskraften inntrer tidlig, mens varigheten kan strekke seg over kort eller lang tid avhengig av om og når ektefellene følger opp med skilsmisse.

Oppsummering

Den lovbestemte separasjonstiden før skilsmisse er ett år, jf. el. § 21, men dette er en minstetid. En separasjon kan i prinsippet bestå tidsubegrenset dersom ektefellene ikke søker skilsmisse og ikke gjenopptar samlivet. Separasjonen opphører ved skilsmisse, ved gjenopptatt samliv (§ 20 tredje ledd) eller ved død. For utflyttede gjelder en femårsfrist for å søke skilsmisse i Norge.