Separasjonstiden er ett år. Etter el. § 21 kan hver av ektefellene kreve skilsmisse når separasjonen har vart i minst ett år. Tiden løper fra den datoen statsforvalteren gir separasjonsbevilling, ikke fra det tidspunktet ektefellene faktisk flyttet fra hverandre eller fra da søknaden ble sendt inn.

Lovgrunnlaget i § 21

Ekteskapsloven § 21 fastsetter at hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år. Det er to kumulative vilkår: separasjonstiden må være oppfylt, og ektefellene må ha levd atskilt i perioden uten å ha gjenopptatt samlivet. Ettårsfristen er absolutt i den forstand at den gjelder uavhengig av om ektefellene er enige om skilsmisse eller ikke. Selv om begge ønsker rask skilsmisse, kan statsforvalteren ikke gi skilsmissebevilling før ett år har gått.

Begrunnelsen for ettårsfristen er at separasjonstiden skal fungere som en betenkningstid. Lovgiver har ønsket at oppløsning av ekteskap ikke skal skje overilt, og at ektefellene skal ha en reell mulighet til å områ seg og eventuelt finne sammen igjen før det endelige skrittet tas. Fristen er derfor ikke en ren formalitet, men har en materiell begrunnelse.

Fristens utgangspunkt: bevillingsdatoen

Separasjonstiden starter den datoen statsforvalteren gir separasjonsbevilling. Dette er et viktig praktisk poeng. Mange klienter regner feilaktig fristen fra da de flyttet fra hverandre eller fra da de sendte søknaden. Det rettslig avgjørende er bevillingsdatoen. Statsforvalteren illustrerer dette slik: Ble ektefellene separert 24. juli ett år, kan de tidligst søke om skilsmisse 25. juli året etter. Fristen regnes altså etter dato-til-dato-prinsippet, og man kan først kreve skilsmisse når det er gått ett fullt år.

Det er verdt å merke seg at bevillingsdatoen skiller seg fra skjæringstidspunktet for delingen av formuen, som etter el. § 60 knytter seg til da begjæringen kom inn til statsforvalteren. Disse to tidspunktene faller normalt ikke sammen, ettersom det går tid fra søknaden sendes til bevilling gis. Skjæringstidspunktet er behandlet i artikkel 89.

Forholdet til klage og endelig bevilling

Dersom en av ektefellene påklager separasjonsvedtaket, er separasjonsbevillingen ikke endelig før klagesaken er avgjort. Dette kan ha betydning for når separasjonstiden anses å løpe. Frafaller begge klageretten, blir bevillingen endelig samme dag, og separasjonstiden løper uten forbehold fra denne datoen. For å unngå tvil om fristens utgangspunkt er det derfor en fordel at begge frafaller klageretten ved felles søknad.

Krav om atskillelse i hele perioden

Det er ikke tilstrekkelig at det formelt er gått ett år. Ektefellene må også ha levd atskilt i separasjonstiden. Gjenopptar de samlivet, kan separasjonen falle bort etter el. § 20 tredje ledd. Loven godtar likevel en viss fleksibilitet: samliv i en overgangsperiode inntil samlivet faktisk er brutt, og kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, fører ikke til at separasjonen mister sin virkning. Grensen mellom et akseptert «kortvarig forsøk» og en reell gjenopptakelse er behandlet i artiklene 83, 84 og 86.

Hva skjer hvis separasjonen faller bort?

Faller separasjonen bort fordi ektefellene har gjenopptatt samlivet, må de søke om ny separasjon dersom de senere ønsker å skilles via separasjonsveien. Da starter en ny ettårig separasjonstid fra den nye bevillingsdatoen. Tiden som var opptjent under den første separasjonen, går tapt. Dette kan forsinke en eventuell skilsmisse betydelig, og er et viktig poeng å formidle til klienter som vurderer å «prøve igjen» under separasjonen.

Alternativet: to års samlivsbrudd etter § 22

Separasjonstiden på ett år gjelder bare når skilsmissen bygger på forutgående separasjon etter § 21. Velger ektefellene i stedet å bygge på faktisk samlivsbrudd etter el. § 22, er kravet to års atskillelse. Her løper tiden fra da ektefellene faktisk flyttet fra hverandre, dokumentert ved vitneerklæring, og det kreves ingen forutgående separasjonsbevilling. For ektefeller som allerede har vært atskilt lenge, kan § 22-veien derfor være raskere enn å søke separasjon på nytt og vente ett år. Valget mellom de to veiene er behandlet i artikkel 79.

Praktiske konsekvenser for tidslinjen

For å gi presise råd bør praktikeren ha følgende tidslinje klart for seg:

  • Bevillingsdato = start på separasjonstiden.
  • Ett år senere = tidligste tidspunkt for å kreve skilsmisse etter § 21.
  • Krav om atskillelse i hele perioden; gjenopptatt samliv kan nullstille tiden.
  • Femårsregel for utflyttede: Norske statsborgere bosatt i utlandet kan søke skilsmisse i Norge innen fem år etter at separasjonsbevilling ble gitt.

Skilsmissen kommer ikke automatisk

Et viktig praktisk poeng er at skilsmissen ikke inntrer automatisk når separasjonstiden er utløpt. Ektefellene må sende en egen søknad om skilsmisse til statsforvalteren etter at ett år er gått. Unnlater de dette, forblir de separert på ubestemt tid, jf. artikkel 85. Separasjonstiden er altså et vilkår som åpner for å kreve skilsmisse, ikke en mekanisme som av seg selv oppløser ekteskapet. Klienter bør informeres om at de selv må ta initiativ til skilsmissen når separasjonstiden er over, og at den ettårige fristen kun angir det tidligste tidspunktet skilsmisse kan kreves.

Dokumentasjon ved skilsmissesøknaden

Ved skilsmisse etter § 21 må statsforvalteren kunne fastslå at separasjonstiden er oppfylt og at ektefellene har levd atskilt. Søknaden bygger normalt på den tidligere separasjonsbevillingen, som dokumenterer både bevillingsdatoen og dermed fristens utgangspunkt. Det kreves som hovedregel ikke vitneerklæring ved skilsmisse etter § 21, til forskjell fra skilsmisse etter § 22, der vitneerklæring om samlivsbruddet er et vilkår. Dette gjør § 21-veien noe enklere dokumentasjonsmessig, forutsatt at separasjonen er gyldig og ikke har falt bort etter § 20 tredje ledd.

Betydningen av at separasjonen ikke har falt bort

Selv om det formelt er gått ett år, må praktikeren kontrollere at separasjonen fortsatt består. Har ektefellene gjenopptatt samlivet i mellomtiden på en måte som rammes av § 20 tredje ledd, er separasjonen falt bort, og separasjonstiden kan ikke regnes som oppfylt. Et kortvarig forsøk eller en overgangsperiode rammes ikke, jf. artikkel 83. Det er derfor ikke tilstrekkelig å konstatere at kalenderåret er gått; man må også vurdere om atskillelseskravet er oppfylt gjennom hele perioden.

Oppsummering

Separasjonstiden før skilsmisse er ett år, jf. el. § 21, og løper fra statsforvalterens bevillingsdato. Vilkåret om atskillelse må være oppfylt gjennom hele perioden. Gjenopptatt samliv kan føre til at separasjonen faller bort etter § 20 tredje ledd, slik at tiden må løpe på nytt. Alternativet er skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter § 22.