Hvilket land får skattlegge meg når begge mener jeg bor der?
Når to land mener du er bosatt hos dem, avgjør skatteavtalen mellom landene hvilket av dem som regnes som ditt bostedsland. De fleste avtaler løser dette med en rekkefølge av tester, som starter med hvor du har fast bolig og hvor de personlige og økonomiske båndene dine er sterkest. Reglene i avtalen går foran lovene i landene når de er uenige. Hva akkurat din avtale sier, må du lese i selve avtalen.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor to land kan mene at du bor hos dem
Hvert land bestemmer selv hvem som er skattemessig bosatt der. Norge sier at den som er bosatt i riket, skal svare skatt av all formue og inntekt, både her og i utlandet (skatteloven § 2-1 første og niende ledd). Det samme kan et annet land mene. Resultatet er at du kan være bosatt i to land samtidig etter hvert lands egne regler.
Det skjer for eksempel hvis du flytter til utlandet, men beholder bolig i Norge. Eller hvis du pendler mellom to land, eller oppholder deg mer enn 183 dager i begge. Norge anser den som oppholder seg mer enn 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode som bosatt (§ 2-1 annet ledd), og andre land har egne regler.
Skatteavtalen avgjør hvilket land som får regnes som bostedsland
Norge har inngått skatteavtaler med mange land for å unngå at de samme inntektene blir skattlagt to ganger. Loven gir Kongen adgang til å inngå slike avtaler med Stortingets samtykke (dobbeltbeskatningsavtaleloven § 1). Avtalene fastsetter regler for deling av skattefundamentene og lemping av beskatningen.
De fleste avtaler inneholder en egen bestemmelse for det tilfellet at en person er bosatt i begge landene etter hver stats lover. Da bruker avtalen en rekke tester i fast rekkefølge, og den første testen som gir et svar, avgjør saken. Modellen følger i hovedtrekk OECDs mønsteravtale, men hver avtale er forhandlet for seg, så ordlyden kan avvike.
Testene i rekkefølge
I de fleste avtaler ser man først på hvor du har fast bolig til rådighet. Har du det i bare ett av landene, regnes du som bosatt der.
Har du fast bolig i begge landene, eller i ingen av dem, ser man på hvor dine personlige og økonomiske forbindelser er sterkest. Det kalles ofte livsinteressenes sentrum. Der familien bor, hvor du arbeider, hvor du har eiendeler og hvor du er sosialt knyttet, vektlegges.
Kan ikke dette avgjøres, ser man på hvor du vanligvis oppholder deg, og deretter på hvilket land du er borger av. Kommer man heller ikke til et svar, skal myndighetene i de to landene avgjøre saken ved enighet seg imellom. Rekkefølgen er et hovedtrekk. Den nøyaktige oppstillingen står i hver enkelt avtale.
Jonas mellom Oslo og Stockholm
Jonas har eid en leilighet i Oslo i mange år, og kona og de to barna bor der. Han får jobb i Stockholm og leier en liten leilighet der. Han er i Stockholm mandag til torsdag, og i Oslo i helgene og i ferier. Både Norge og Sverige mener han bor hos dem.
Avtalen mellom landene gir ham fast bolig til rådighet i begge land. Dermed går man videre til livsinteressenes sentrum. Familien bor i Oslo, ungene går på skole der, og han tilbringer helgene hjemme. Til Sverige har han jobben og en leid leilighet. Familiebåndene veier tyngst, og Jonas regnes som bosatt i Norge etter avtalen.
Konsekvensen er at Norge har retten til å skattlegge bostedsinntektene hans, mens Sverige i hovedsak skattlegger inntekt fra arbeidet som er utført der, i den utstrekning avtalen gir Sverige den retten. Har han betalt skatt i Sverige, gis det lempning slik at han ikke betaler dobbelt. Den nøyaktige fordelingen avhenger av avtalen.
Hva avtalen gjør, og hva den ikke gjør
Skatteavtalen avgjør hvilket land som får regnes som bostedsland i avtalens forstand. Den endrer ikke norsk skatterett. Loven om skatt kan fortsatt si at du er bosatt, men avtalen kan hindre Norge i å skattlegge enkelte inntekter. Skatteloven åpner for at departementet gir regler om fritak fra skattlegging i Norge i skatteavtaler med andre stater (§ 2-1 ellevte ledd).
Du kan ikke velge selv hvor du vil være bosatt. Avtalens tester er ikke et valg, men en vurdering av fakta. Skal du hevde at du er bosatt i det andre landet etter avtalen, må du kunne dokumentere de faktiske forholdene.
Hva du gjør hvis landene er uenige
I mange avtaler kan du som skattyter be om at myndighetene i de to landene avgjør saken seg imellom, en såkalt gjensidig avtaleprosedyre. Du henvender deg til myndighetene i det landet du er bosatt i etter din egen oppfatning. Prosessen kan ta lang tid.
Sørg for å ha dokumentasjon på bolig, familie, arbeid og dager i hvert land. Det er på det grunnlaget avtalens tester prøves. Se også 183-dagersregelen for den norske dagsgrensen.
Kort oppsummert
- To land kan hver for seg mene at du er bosatt der, og da avgjør skatteavtalen mellom dem hvilket som er ditt bostedsland.
- De fleste avtaler ser først på hvor du har fast bolig, så hvor de personlige og økonomiske forbindelsene er sterkest.
- Avtalen tar ikke bort den norske bostedsreglen, men kan begrense hvem som får skattlegge hva.
- Du kan ikke velge bostedsland selv, fordi det avgjøres av fakta.
- Hvilket land som får skattlegge deg når begge mener du bor der, står i den konkrete skatteavtalen.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.