Hva er skilsmisse på grunn av samlivsbrudd?

Hva loven krever etter § 22

Ekteskapsloven § 22 gir hver av ektefellene rett til å kreve skilsmisse når samlivet har vært brutt i minst to år. To elementer må være på plass. For det første må det foreligge et reelt samlivsbrudd, altså at partene har opphørt å leve sammen som ektefeller. For det andre må dette bruddet ha vart i minst to år regnet frem til skilsmissen kreves.

I motsetning til separasjonssporet kreves det ingen separasjonsbevilling. Toårsfristen regnes fra det faktiske bruddet, ikke fra noe formelt vedtak. Dette er forskjellen fra § 21, hvor ettårsfristen regnes fra separasjonsbevillingen. Konsekvensen er at § 22 er knyttet til faktiske forhold som må bevises, mens § 21 er knyttet til et formelt vedtak med en klar dato.

Bevistemaet: når ble samlivet brutt?

Den sentrale juridiske utfordringen i § 22-saker er bevisspørsmålet. Siden det ikke finnes noen bevilling som markerer starttidspunktet, må parten sannsynliggjøre når samlivet ble brutt. Dette gjøres typisk ved hjelp av dokumentasjon på separate bopeler, folkeregistrert flytting, vitneutsagn, korrespondanse eller andre bevis som viser at samlivet reelt opphørte på et bestemt tidspunkt. Jo bedre dokumentert bruddtidspunktet er, desto enklere er behandlingen.

Når partene er enige om bruddtidspunktet, er dette uproblematisk, og statsforvalteren kan legge enigheten til grunn. Når den ene parten bestrider at samlivet har vært brutt i to år, må statsforvalteren ta stilling til bevisene. Det er den parten som krever skilsmisse etter § 22 som har tvilsrisikoen for at vilkåret er oppfylt. Lykkes ikke parten med å sannsynliggjøre to års brudd, må vedkommende eventuelt falle tilbake på separasjonssporet.

Samlivsbrudd kan foreligge selv under samme tak

Et praktisk og ofte oversett poeng er at samlivsbrudd i prinsippet kan foreligge selv om ektefellene av økonomiske eller praktiske grunner fortsatt bor under samme tak. Det avgjørende er om samlivet som ektefeller reelt er opphørt, ikke utelukkende om de har separate adresser. Dette har en parallell til separasjonsretten i § 20, hvor det også åpnes for at samlivet kan anses brutt selv om partene ikke har flyttet fra hverandre. Bevisførselen blir likevel mer krevende i slike tilfeller, fordi man da må sannsynliggjøre at det reelle samlivet er opphørt på tross av felles bolig, for eksempel gjennom atskilt økonomi, atskilte soverom og fravær av felles sosialt liv.

Forskjellen fra separasjonssporet

For å rådgi klienten riktig er det nyttig å sette de to sporene opp mot hverandre. Separasjonssporet (§§ 20 og 21) gir en forutsigbar tidslinje: søk separasjon i dag, og skilsmisse kan kreves om ett år, med separasjonsbevillingen som klart bevis. Samlivsbruddssporet (§ 22) krever to år, men teller fra det faktiske bruddet, og kan derfor være raskere dersom partene allerede har vært skilt fra hverandre en stund.

Valget avhenger av situasjonen. Den som nettopp har gått fra hverandre, kommer normalt raskest til skilsmisse via separasjonssporet, fordi ettårsfristen er kortere enn toårsfristen. Den som har bodd atskilt i halvannet år allerede, kommer raskest dit via § 22, fordi det da bare gjenstår et halvt år. En grundig kartlegging av når partene faktisk flyttet fra hverandre er derfor en del av advokatens innledende vurdering.

Når er § 22 særlig praktisk?

Samlivsbruddssporet er praktisk i flere typetilfeller. Det gjelder der partene aldri formaliserte bruddet med en separasjonssøknad, der den ene parten er vanskelig å få tak i eller ikke vil samarbeide, eller der man av ulike grunner ikke ønsket å sette i gang separasjonsprosessen tidligere. I alle disse tilfellene gir § 22 en vei til skilsmisse uten å måtte starte med en ny ventetid fra dagens dato. Bestemmelsen er dermed en viktig ventil for å unngå at en allerede lang faktisk atskillelse skal måtte etterfølges av en formell separasjonsperiode.

Mekling gjelder også for § 22-saker

Det er en vanlig misforståelse at man kan «hoppe over» mekling ved å bruke samlivsbruddssporet. Det stemmer ikke. Plikten til mekling etter ekteskapsloven § 26 gjelder for ektefeller med felles barn under 16 år uavhengig av om skilsmissen kreves etter § 21 eller § 22. Også den som krever skilsmisse etter to års samlivsbrudd, må derfor møte til mekling ved familievernkontoret etter § 27 og vedlegge meklingsattest til søknaden. Valget av spor påvirker altså ikke meklingsplikten; den følger av at det er felles barn under 16 år, ikke av hvilket skilsmissegrunnlag som benyttes.

Hva regnes som «samliv» i lovens forstand?

For å forstå § 22 må man ha et begrep om hva «samliv» innebærer rettslig. Med samliv menes det ekteskapelige fellesskapet mellom partene, slik det normalt kommer til uttrykk gjennom felles bolig, felles husholdning, felles økonomi og et felles sosialt og personlig liv. Samlivsbrudd foreligger når dette fellesskapet reelt er opphørt. Det avgjørende er ikke en enkelt formell handling, men at den faktiske livssituasjonen mellom partene har endret seg fra et fungerende ekteskapelig fellesskap til en tilstand der partene lever sine separate liv. Nettopp fordi vurderingen er knyttet til faktiske forhold, blir bevisspørsmålet sentralt, og den som påberoper § 22, må kunne underbygge at det reelle samlivet opphørte på det angitte tidspunktet.

Betydningen for skjæringstidspunktet i oppgjøret

Et praktisk viktig poeng er at bruddtidspunktet etter § 22 kan ha betydning ut over selve skilsmisseadgangen. I det økonomiske oppgjøret etter kapittel 12 er skjæringstidspunktet sentralt, fordi det avgjør hvilke eiendeler og hvilken gjeld som skal inngå i delingen. Mens skjæringstidspunktet i separasjonssporet normalt knyttes til separasjonsbegjæringen, må man i § 22-saker forholde seg til tidspunktet for samlivsbruddet. Det er derfor ekstra grunn til å fastlegge bruddtidspunktet nøyaktig, siden det kan få konsekvenser både for når skilsmisse kan kreves og for hvordan formuen skal deles. Klienten bør derfor sikre seg dokumentasjon på bruddtidspunktet så tidlig som mulig.

Oppsummering

Skilsmisse på grunn av samlivsbrudd etter ekteskapsloven § 22 krever at samlivet har vært brutt i minst to år, regnet fra det faktiske bruddet, og uten krav om forutgående separasjonsbevilling. Det sentrale er bevisspørsmålet om når og om samlivet ble brutt, og den som krever skilsmisse har tvilsrisikoen. Meklingsplikten etter §§ 26–27 gjelder også her ved felles barn under 16 år. Sporet er et fullverdig alternativ til separasjonssporet i § 21 og er særlig praktisk når partene allerede har levd atskilt over tid.