Hundepasser eller eier: hvem som er hundeholder etter loven
Hundeholder er den som eier hunden, og den som har tatt omsorg for eller hånd om den for kortere eller lengre tid. En hundepasser, en nabo som låner hunden eller et barn som lufter den, er altså hundeholder mens vedkommende har den. Pliktene i hundeloven, som tilsyn, aktsomhet og båndtvang, gjelder da også for den som passer hunden. Eieren slipper ikke ansvaret ved å overlate hunden til en annen.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Mange spør hvem som er hundeholder når eieren er på ferie og noen andre har hunden. Svaret er at begge kan være det. Loven bruker en bred definisjon, og den gjør at pliktene følger den som faktisk har hunden, uten å frita eieren.
Hva loven sier om hvem som er hundeholder
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneDefinisjonen står i hundeloven § 2 første ledd bokstav a: hundeholder er «den som eier eller har tatt omsorg for eller hånd om en hund for kortere eller lengre tid». Det er tre grupper i én setning. Eieren er hundeholder. Den som har omsorg for hunden, for eksempel en samboer som bor med hunden, er hundeholder. Og den som har hånd om hunden, for eksempel en som holder båndet en halvtime, er hundeholder.
Ordene «for kortere eller lengre tid» gjør at det ikke finnes noen bunngrense for hvor lenge man må ha hunden. En hundepasser som har den i to uker, en nabo som har den en ettermiddag, og en venn som holder i båndet mens eieren går på toalettet, har alle hånd om hunden i det tidsrommet.
Hvilke plikter hundepasseren har
Pliktene i hundeloven er knyttet til rollen som hundeholder, ikke til eierskapet. Det betyr at hundepasseren har de samme pliktene som eieren mens hun har hunden. Hun skal vise aktsomhet slik at hunden ikke gjør skade, sørge for at den ikke er til urimelig ulempe for andre, og holde den under forsvarlig tilsyn (§ 3). Hun skal følge båndtvangen fra 1. april til 20. august og kommunale forskrifter (§ 6). Går hunden til angrep, skal hun holde eller kalle den tilbake og gjøre det hun kan for å avverge fare (§ 14).
Det samme gjelder straffansvaret. Straffebestemmelsen i § 28 retter seg mot «hundeholder», ikke mot eier. Passeren som løsner hunden midt i båndtvangstiden og lar den jage sauer, kan derfor straffes selv om hun ikke eier hunden.
Eierens ansvar når han overlater hunden
Eieren slipper ikke fri. For det første er han fortsatt hundeholder, siden han eier hunden. For det andre sier § 3 at en hundeholder som midlertidig overlater ansvaret for hunden til en annen, må forsikre seg om at vedkommende har de nødvendige forutsetningene for å vise tilsvarende aktsomhet. Det betyr at eieren må vurdere om passeren kan håndtere nettopp denne hunden, og gi den informasjonen som trengs. Har hunden en kjent tendens til å gå løs på andre hunder, eller til å stikke av, må det sies.
Overlater en eier en stor, ukjent hund til en tolvåring, vil det i seg selv kunne tale for at eieren ikke har oppfylt kravet.
Ahmed passer Kaisa og hunden biter
Lena reiser til Spania i ti dager og lar naboen Ahmed passe schæferen Kaisa. Han har passet henne før. En kveld tar Ahmed Kaisa med til butikken og binder henne utenfor, rett ved inngangen. En mor med barnevogn passerer, og Kaisa gjør utfall og river i vognen. Barnet blir ikke skadet, men vognen er ødelagt, og moren får en lett skade i hånden.
Både Ahmed og Lena er hundeholdere etter loven. Ahmed har brutt forbudet mot å gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten (§ 5). Han kan straffes med bot (§ 28). Moren kan kreve erstatning etter skadeserstatningsloven § 1-5, som legger ansvaret uten skyld på «eier og innehaver» av hunden. Det betyr at både Lena og Ahmed i utgangspunktet kan stå ansvarlige overfor henne. Hvordan de to fordeler regningen seg imellom, avhenger av hva de avtalte og hvem som kunne ha unngått skaden. Hadde Lena fortalt at Kaisa var uforutsigbar mot barnevogner, ville det trukket i Ahmeds disfavør. Visste hun det og tidde, trekker det mot henne.
Hva med barn, venner og tilfeldige?
Definisjonen skiller ikke på alder, men kravet til aktsomhet er knyttet til hva som kan forventes av den som har hunden. Et barn som luftet hunden på oppdrag fra foreldrene, er hundeholder i lovens forstand. For barn under 18 år gjelder dessuten reglene om barns erstatningsansvar, som gjør at et barn bare betaler det som er rimelig ut fra blant annet alder og økonomi (skadeserstatningsloven § 1-1, se også barns erstatningsansvar). Foreldrene og eieren kan stå ansvarlige på andre grunnlag.
Den som er tilfeldig til stede og bare klapper hunden, har ikke tatt hånd om den. Skillet går ved om vedkommende har tatt reell kontroll over hunden, for eksempel ved å holde i båndet, ha den i hus eller bil eller ta den med på tur.
Når passeren er en profesjonell
Selv om hundeloven ikke har særregler for dem som passer hunder mot betaling, er de omfattet av hundeholderbegrepet på samme måte. Når de har hunden i sin varetekt, er de hundeholdere med det ansvaret det følger. Eieren og passeren kan ha avtalt hvem som skal dekke skader seg imellom, men en slik avtale binder bare dem to. Den som ble skadet, er ikke part i avtalen.
Kort oppsummert
- Hvem er hundeholder: eieren og den som har tatt omsorg for eller hånd om hunden for kortere eller lengre tid (§ 2).
- Hundepasseren har samme plikter som eieren mens hun har hunden, og kan straffes etter § 28.
- Eieren er fortsatt hundeholder og må forsikre seg om at den som overtar hunden, har forutsetninger for å vise aktsomhet (§ 3).
- Erstatningsansvar uten skyld etter skadeserstatningsloven § 1-5 treffer «eier og innehaver», så begge kan være ansvarlige overfor den skadede.
- Hvem som bærer regningen internt, avhenger av avtalen og av hvem som kunne unngått skaden.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.