Hjelpeplikten for dyr: hva loven krever av deg

Hva er din plikt når du finner skadet dyr

Vilkåret er at dyret «åpenbart» er sykt, skadet eller hjelpeløst. Et dyr som bare ser slitent ut, eller en fugleunge som sitter stille på bakken, er ikke nødvendigvis i den situasjonen. En hund som halter og blør, en katt med knust bakbein eller en rev som ligger uten å reise seg, er det.

Da skal du hjelpe «så langt mulig». Det er et krav om å gjøre det du realistisk kan. Du må ikke sette deg selv i fare, og du må ikke prøve behandling du ikke kan. Å ringe noen som kan hjelpe, å gi vann, å flytte dyret ut av veien når det kan gjøres trygt og å holde det rolig er ofte det du kan få til. Et skadet pattedyr kan bite og klore, også når det er tamt.

Loven skiller mellom ville dyr, dyr fra dyrehold og storvilt. Det har betydning for hva du må gjøre videre.

Når må du varsle eier eller politi

Er dyret et dyr fra dyrehold (en hund, katt, hest, ku eller sau som noen eier eller holder) eller storvilt (for eksempel elg), og du ikke kan gi god nok hjelp selv, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart. Er det en tamkatt med ID-merke, kan en veterinærklinikk lese merket og finne eieren. Er det en elg som er skadet, er det politiet du ringer.

Et vilt dyr som ikke er storvilt, for eksempel en fugl eller en hare, har ingen eier du kan varsle. Da gjelder hovedregelen om å hjelpe så langt det er mulig. Mange velger å kontakte dyrevernorganisasjoner eller en veterinær.

Kan du avlive dyret selv

Loven åpner for det i ett snevert tilfelle. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan du avlive det med det samme. Men dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives på den måten hvis det lar seg gjøre å få tak i eieren, en veterinær eller politiet innen rimelig tid. For de fleste som finner et skadet kjæledyr eller husdyr betyr det at du ringer og venter på svar, ikke at du gjør noe selv.

Avliving må uansett skje på en forsvarlig måte. Det følger av § 12 i samme lov.

Hvem betaler for hjelpen

Nødvendige utgifter til tiltak etter § 4 skal staten betale. Har du kjørt dyret til veterinær, er det altså ikke du som sitter igjen med regningen for det som var nødvendig. For dyr fra dyrehold kan utgiftene kreves tilbake fra dyreholderen eller eieren. Staten har altså lagt ut, men eieren kan bli krevd.

Har du selv skadet dyret, for eksempel ved å treffe det med bilen, gjelder plikten også deg. Da kan du ikke kreve at staten dekker utgiftene til hjelpetiltakene.

Hva skjer hvis du ikke hjelper

Straffebestemmelsen i dyrevelferdsloven § 37 gjelder uttrykkelig ikke for brudd på §§ 4, 5 og 6. Brudd på hjelpeplikten er derfor ikke straffbart etter den paragrafen. Plikten er likevel en rettslig plikt, og den er skrevet for å sikre at dyr ikke blir liggende uten hjelp. Møter du et dyr som er utsatt for mishandling, har du i tillegg en varslingsplikt etter § 5. Da skal du snarest varsle Mattilsynet eller politiet. Om dyr som ikke blir passet på hos naboen, kan du lese mer i kan jeg klage på naboens dyrehold.

Kort oppsummert

• Finner du et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, har du plikt til å hjelpe så langt det er mulig.
• Dyr fra dyrehold og storvilt: er god nok hjelp ikke mulig, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart.
• Du kan avlive dyret med en gang bare når det er åpenbart at det ikke kan leve eller bli friskt, og ikke når eier, veterinær eller politi kan nås innen rimelig tid.
• Staten betaler nødvendige utgifter, men de kan kreves tilbake fra eieren av dyr fra dyrehold.
• Straffebestemmelsen i § 37 gjelder ikke brudd på hjelpeplikten, men plikten gjelder alle som finner skadet dyr.