Hvorfor loven ikke gir deg en "jeg angrer"-vei ut

Det kan kjennes urettferdig at du ikke kan levere tilbake noe du har betalt for, bare fordi det ikke lenger passer i livet ditt, men reglene er ikke tilfeldige. Kjøpsretten skal fordele risiko mellom to parter som begge har inngått en avtale i god tro, og løsningen loven har landet på, er at kjøperen bærer risikoen for at egne forutsetninger og ønsker endrer seg etter kjøpet, mens selgeren bærer ansvaret for at det som ble solgt, faktisk var det som ble avtalt og fritt for skjulte feil. Var hunden frisk, som beskrevet, og uten skjulte tilstander da du hentet den, har selgeren oppfylt sin del av avtalen fullt ut. At du i ettertid opplever hverdagen som tyngre enn ventet, endrer ikke det bildet, uansett hvor reelt og krevende det føles der og da. Dette er ikke fordi loven er ufølsom for at dette er et levende vesen med følelser involvert, men fordi løsningen ellers ville gjort det umulig for noen å selge dyr i det hele tatt, siden enhver kjøper i så fall kunne levert tilbake når som helst.

Hva som faktisk kunne gitt deg en sak

Det er en vesentlig forskjell mellom å angre og å oppdage noe du ikke visste om ved kjøpet. Har hunden en skjult, medfødt eller arvelig tilstand som gjør den dårligere enn det du med rimelighet kunne forvente ut fra pris, rase og det som ble opplyst, kan det foreligge en reell mangel, og da har du krav som retting, prisavslag eller i alvorlige tilfeller heving. Det samme gjelder hvis selgeren ga deg uriktige opplysninger om for eksempel temperament, treningsnivå eller helse som viste seg ikke å stemme, og som du la vekt på da du kjøpte. Forskjellen ligger altså i om problemet knytter seg til hunden selv og det som ble avtalt om den, eller om det knytter seg til din egen livssituasjon og forventning. Er du usikker på hvilken kategori din sak havner i, kan det være nyttig å skrive ned konkret hva som er annerledes enn forventet, og vurdere ærlig om det faktisk er noe ved hunden som avviker fra det som ble avtalt, eller om det egentlig handler om at hverdagen din har blitt annerledes. Denne øvelsen kan også være nyttig rent følelsesmessig, siden den hjelper deg å skille det du faktisk kan gjøre noe med rettslig, fra det som handler om sorg over en beslutning som ikke lenger passer.

Da Signy innså at hverdagen ble for krevende

Signy kjøpte en aktiv rasehund etter grundig research, men et halvt år senere fikk hun en ny jobb med lengre arbeidsdager og hyppige reiser. Hunden var frisk, veltrent og akkurat som beskrevet ved kjøpet, men Signy kjente at hun ikke lenger klarte å gi den den oppfølgingen den trengte, og tok kontakt med oppdretteren for å høre om hun kunne levere hunden tilbake og få pengene igjen. Oppdretteren var tydelig men vennlig på at dette ikke var en mangel ved hunden, og at det derfor ikke forelå noen rett til å heve kjøpet etter kjøpsretten. I stedet hjalp oppdretteren Signy med å finne et nytt, godt hjem til hunden gjennom sitt eget nettverk, uten at Signy fikk noe krav på tilbakebetaling. Signy opplevde det som tungt i øyeblikket, men var i ettertid glad for at hunden fikk en god overgang, selv om hun altså ikke hadde noen rettslig vei til å kreve pengene tilbake.

Hva du kan gjøre hvis du står i denne situasjonen

Start med å være ærlig med deg selv om hva som egentlig er årsaken. Er det noe konkret ved hunden som ikke stemmer med det som ble avtalt, bør du undersøke dette nærmere, gjerne med veterinær, siden det kan åpne for et reelt krav. Er årsaken derimot at livssituasjonen din har endret seg, er det mest realistiske sporet å finne et godt, nytt hjem selv, eller å be selgeren om hjelp til dette, selv om selgeren ikke har noen plikt til å bidra. Mange oppdrettere ønsker likevel å hjelpe til, siden de har en egeninteresse i at dyrene de har solgt, får det bra videre. Vær forsiktig med å fremstille situasjonen som en mangelssak overfor selgeren dersom det egentlig ikke er det, siden dette sjelden fører frem og kan gjøre en ellers grei dialog vanskeligere. En ærlig og direkte henvendelse, der du forklarer situasjonen som den er og spør om selgeren kan bidra frivillig, gir ofte et bedre utfall enn en henvendelse bygget på et krav du egentlig ikke har rettslig dekning for.

Kort oppsummert

  • Ren fortrytelse eller endret livssituasjon gir ikke rett til å heve kjøpet av et dyr.
  • Det finnes ingen generell angrerett for kjøp av levende dyr.
  • En reell, skjult mangel ved dyret er noe annet enn følelsesmessige grunner, og kan gi deg krav.
  • Vurder ærlig om problemet ligger hos dyret eller hos din egen situasjon før du kontakter selgeren.
  • Kan du ikke beholde hunden, er å finne et nytt hjem, gjerne i dialog med selgeren, den mest realistiske veien.