Hovedregelen: pengekrav dekkes normalt ikke
Fri rettshjelp er en offentlig ordning som skal sikre juridisk bistand til personer med begrenset økonomi i visse typer saker som lovgiver har vurdert som særlig viktige å prioritere. Rene pengekrav – som en tvist om hvor mye av depositumet som skal tilbakebetales, eller krav om erstatning for manglende vedlikehold – regnes normalt ikke som en sakstype som utløser fri rettshjelp. Dette henger sammen med at slike krav i prinsippet kan forfølges uten stor personlig belastning dersom de taper, og at Husleietvistutvalget selv er ment å være en lavterskel og rimelig vei til å få avgjort nettopp denne typen tvister uten at man må ha advokat i utgangspunktet. Melvins sak, som gjelder tilbakebetaling av depositum, havner derfor typisk i denne kategorien som normalt ikke kvalifiserer for offentlig finansiert bistand. Dette gjelder uavhengig av hvor stort beløpet i saken er – det er sakstypen, ikke summen, som avgjør om fri rettshjelp i utgangspunktet er aktuelt.
Unntaket: fare for å miste boligen
Det viktige unntaket oppstår når tvisten ikke bare handler om penger, men om noe langt mer alvorlig – nemlig en reell fare for at leietakeren mister boligen sin og står i fare for å bli bostedsløs. I slike saker anses situasjonen å ha en så stor personlig betydning for den det gjelder, at det i praksis kan innvilges et begrenset antall timer med fri rettslig bistand, selv om saken i bunn og grunn springer ut av et leieforhold på samme måte som andre husleietvister. Dette skiller seg tydelig fra Melvins situasjon, hvor det ikke er noen fare for at han mister boligen sin – tvisten dreier seg utelukkende om et pengeoppgjør etter at leieforholdet allerede er avsluttet, og han allerede har et sted å bo videre. Vurderingen av om noe faller inn under unntaket, gjøres konkret i det enkelte tilfellet, og det er ikke nok at leietakeren selv opplever situasjonen som svært alvorlig – det må foreligge en reell, ikke bare teoretisk, risiko for bostedsløshet.
De økonomiske vilkårene
Selv der sakstypen i utgangspunktet kvalifiserer, som ved reell fare for bostedsløshet, er fri rettshjelp normalt behovsprøvd på toppen av selve sakstypevurderingen. Det betyr at man må ligge under en viss inntekts- og formuesgrense for i det hele tatt å komme i betraktning, uavhengig av hvor alvorlig saken oppleves for den enkelte. Disse grensene endres og justeres jevnlig, og det er derfor viktig å sjekke gjeldende satser direkte hos fylkesmannen, en advokat eller det offentlige nettstedet for fri rettshjelp fremfor å legge til grunn tall man har hørt tidligere fra andre. Selv en sak som i utgangspunktet kvalifiserer på grunn av sakstype, kan altså falle utenfor dersom økonomien til søkeren ligger over de fastsatte grensene.
Hva Melvin bør gjøre i stedet
Siden Melvins sak trolig faller utenfor fri rettshjelp, bør han heller undersøke om han har rettshjelpsforsikring gjennom sin egen innboforsikring, som ofte dekker nettopp denne typen pengekrav bedre enn den offentlige ordningen gjør i praksis. Han kan også bringe saken inn for Husleietvistutvalget uten advokat i det hele tatt, siden HTU nettopp er innrettet som en lavterskel prosess hvor mange saker lar seg føre godt uten juridisk bistand fra starten av. Dersom Melvin er usikker på om hans situasjon likevel kan falle inn under unntaket – for eksempel fordi det er uklart om han står i fare for å måtte flytte ut uten et sted å bo – bør han undersøke dette konkret, siden grensen mellom et rent pengekrav og en sak om selve boforholdet ikke alltid er skarp i praksis.
Kort oppsummert
Fri rettshjelp dekker som hovedregel ikke rene pengekrav i husleiesaker, som tvister om depositum – dette gjelder også for Melvin. Unntaket er saker hvor det foreligger reell fare for å miste boligen, hvor et begrenset antall timer bistand i praksis kan innvilges. Uansett sakstype gjelder økonomiske vilkår, og for de fleste rene pengetvister er rettshjelpsforsikring eller HTUs lavterskeltilbud mer realistiske veier videre.