Fornyelse barnet ikke kunne forstå, kan gjøre bindingen urimelig.

Hva er det egentlig som skal bedømmes her?

Spørsmålet er ikke om barnet husker at det trykket «godta», men om barnet — ut fra sin alder og modenhet, og ut fra hvordan vilkårene faktisk var presentert — kunne forventes å forstå at et trykk innebar en løpende, gjentakende betalingsforpliktelse. Dette er en objektivisert vurdering: retten spør ikke bare hva dette bestemte barnet tenkte der og da, men om en vanlig forbruker på tilsvarende alder, i samme situasjon, rimeligvis ville forstått rekkevidden av det som ble avtalt. Jo mer kompleks og jo mindre synlig informasjonen om fornyelse var, desto vanskeligere er det å hevde at noen på den alderen burde forstått den.

Vurderingen skiller seg fra den rent avtalerettslige spørsmålet om barnet formelt hadde rett til å binde seg i det hele tatt. Selv om det skulle vise seg at avtalen isolert sett var innenfor det barnet kunne disponere over på tidspunktet den først ble inngått — for eksempel fordi beløpet i prøveperioden var lite — kan selve fornyelsen likevel vurderes for seg. En fornyelse til et vesentlig høyere beløp er noe annet enn den opprinnelige, mindre forpliktelsen, og forståelseskravet må da vurderes på nytt for nettopp fornyelsen.

Hvilken rolle spiller alder i denne vurderingen?

Alder er ett av de tyngste momentene, men det finnes ingen fast grense i denne sammenhengen for når «nok forståelse» inntrer. Et barn på syv år har åpenbart ingen forutsetning for å forstå en gjentakende betalingsforpliktelse, uansett hvor tydelig vilkårene er formulert. En femtenåring kan derimot i mange sammenhenger forventes å forstå at noe koster penger over tid, særlig hvis beløpet er lite og formuleringen er enkel. Mellom disse ytterpunktene ligger den store gruppen saker der alder må vurderes sammen med hvor komplisert selve avtalen var, og hvor tydelig fornyelsen ble kommunisert.

Hvordan påvirker vilkårenes utforming vurderingen?

Avtaleloven § 37 skjerper urimelighetsvurderingen særskilt for standardvilkår i forbrukeravtaler — vilkår leverandøren har utformet ensidig, uten forhandling med den enkelte kunde — og stiller opp et klarhetskrav. Var informasjonen om fornyelse gjemt i lange, juridisk formulerte vilkår som krever at man leser flere skjermer med finskrift for å finne det avgjørende punktet, taler det sterkt for at selv en voksen forbruker vanskelig ville fanget det opp — og enda vanskeligere for et barn. Sto informasjonen derimot i klar, kort tekst rett før bekreftelsesknappen, med beløp og dato tydelig angitt, blir det vanskeligere å hevde manglende forståelse, uavhengig av alder.

Hvilke andre momenter trekker inn i vurderingen?

Utover alder og vilkårenes klarhet ser man gjerne på:

• hvor stort beløpet er sammenlignet med det som er normalt for et barn å disponere selv
• om det ble sendt noe påminnelse før fornyelsen, som ga en reell mulighet til å reagere
• om leverandøren markedsfører seg direkte mot barn og unge, og dermed burde tatt særlig hensyn til denne brukergruppen
• hvor lang tid som har gått, og hvor mye som samlet er trukket, før noen oppdaget forholdet

Disse momentene veies samlet — ingen av dem er alene avgjørende, men jo flere som peker samme vei, desto klarere blir konklusjonen.

Et ekstra moment er hvordan tjenesten selv har innrettet sin aldersgrense. Oppgir leverandøren en minstealder i sine egne vilkår, men gjennomfører ingen reell kontroll av at brukeren faktisk oppfyller den, svekker det leverandørens mulighet til i etterkant å hevde at brukeren likevel må ha forstått konsekvensene fullt ut. En leverandør kan ikke ha det begge veier — sette en aldersgrense for syns skyld, men samtidig behandle enhver bruker som fullt forstandsdyktig i praksis.

Det samme gjelder språket i selve vilkårene. Er teksten skrevet med lange, sammensatte juridiske setninger uten forklaring av sentrale begreper, er det urealistisk å legge til grunn at et barn — eller for den saks skyld de fleste voksne — har forstått innholdet fullt ut bare ved å bla forbi den på vei til bekreftelsesknappen.

Hva betyr dette i praksis for foreldre som vil kreve tilbakebetaling?

I praksis betyr testen at du ikke trenger å bevise nøyaktig hva barnet tenkte i øyeblikket. Det du bør vise til, er de ytre, objektive forholdene: barnets alder på tidspunktet, hvor vilkårene om fornyelse sto, og om beløpet er stort nok til at det klart overstiger det en mindreårig normalt disponerer. Legg dette frem skriftlig for leverandøren, med henvisning til at avtaleloven § 36, sammen med § 37 for selve utformingen av vilkårene, gjør bindingen urimelig i akkurat denne saken.

Kort oppsummert

Testen for om en fornyelse er urimelig fordi barnet ikke forsto den, er objektiv: det spørres om en forbruker på tilsvarende alder rimeligvis burde forstått rekkevidden, ikke om dette bestemte barnet faktisk gjorde det. Alder, hvor klart vilkårene var formulert, og hvor stort beløpet er, veier tyngst i vurderingen etter avtaleloven §§ 36 og 37. Bygg kravet ditt på disse objektive forholdene fremfor på barnets egen forklaring alene.