Er det urimelig at bare den ene parten kan si opp avtalen?
En klausul som gir bare den ene parten fri rett til å si opp avtalen, mens den andre er bundet i en periode, kan være urimelig og settes til side eller endres etter avtaleloven § 36. Om ubalansen faktisk fører til det, avhenger av en helhetsvurdering av avtalens innhold, partenes stilling og hva som var forutsigbart da avtalen ble inngått.
En abonnementsavtale der leverandøren når som helst kan avslutte forholdet, mens kunden er låst i en bindingstid uten tilsvarende exit, er ikke automatisk ulovlig. Slike vilkår finnes i mange standardkontrakter. Spørsmålet avtaleloven § 36 stiller, er om denne konkrete ubalansen, i denne konkrete avtalen, gjør det urimelig å holde forbrukeren fast ved sin del av bindingen.
Hva sier avtaleloven § 36 om ubalanserte vilkår?
Bestemmelsen gir hjemmel for å sette en avtale eller et vilkår helt eller delvis til side, eller endre det, dersom det vil være urimelig å gjøre det gjeldende. Vurderingen skal ta hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene både ved inngåelsen og senere. En ensidig oppsigelsesrett er nettopp den typen forhold loven peker på: den sier noe om avtalens innhold og om styrkeforholdet mellom en profesjonell tilbyder og en forbruker som normalt ikke har forhandlet vilkårene individuelt, men bare akseptert en standardkontrakt slik den forelå.
Når blir en slik skjevhet faktisk problematisk?
Jo større konsekvensene av bindingen er for forbrukeren – lang bindingstid, høyt gebyr ved eventuell tidlig exit, eller en tjeneste forbrukeren ikke lenger har nytte av – desto mer taler for at ensidigheten er urimelig. Motsatt kan en kort bindingstid med lave konsekvenser ved brudd være vanskeligere å angripe, selv om oppsigelsesretten formelt sett bare ligger hos leverandøren. Det er altså ikke selve asymmetrien alene som avgjør saken, men hvor tyngende den er i praksis, sammenholdt med hva forbrukeren fikk igjen for å akseptere bindingen i utgangspunktet.
Spiller det noen rolle hvorfor leverandøren ønsker å kunne si opp fritt?
Ja, til en viss grad. Har leverandøren en saklig grunn til å ønske fleksibilitet – for eksempel fordi tjenesten er ny og under utvikling, eller fordi den leveres i et marked med hyppige regelendringer – kan dette telle med i vurderingen av om asymmetrien er rimelig. Fremstår derimot den ensidige oppsigelsesretten som et rent virkemiddel for å beholde kunder lenger enn de ellers ville blitt, uten noen tilsvarende fordel for forbrukeren, taler det klarere for at vilkåret er urimelig etter § 36.
Hvilken rolle spiller avtaleloven § 37 her?
Avtaleloven § 37 skjerper vurderingen av standardvilkår i forbrukeravtaler, med krav om at slike vilkår skal være klare og forståelige, og bestemmelsen antas å supplere § 36 i akkurat denne typen saker. Er den ensidige oppsigelsesretten gjemt i et vilkår du måtte lete etter, eller formulert på en måte som er vanskelig å forstå, trekker det ytterligere i retning av at den bør kunne settes til side. Denne koblingen mellom § 36 og § 37 er likevel ikke fullt ut avklart i praksis, så den bør ses som et støtteargument, ikke en selvstendig, sikker hjemmel alene.
Har det noen betydning om leverandøren har brukt oppsigelsesretten mot andre kunder?
Ja, det kan være et nyttig poeng å ta med. Har leverandøren i praksis brukt den ensidige oppsigelsesretten aktivt overfor andre kunder – for eksempel for å kvitte seg med ulønnsomme kunder eller endre forretningsmodell – viser det at retten ikke bare er en teoretisk sikkerhetsventil, men et virkemiddel som faktisk brukes til leverandørens fordel. Kjenner du til slike eksempler, kan de styrke argumentasjonen om at den samme retten er urimelig når den bare virker én vei.
Hva bør jeg gjøre hvis jeg står i en slik avtale?
Se konkret på hva ubalansen koster deg: hvor lenge er du bundet, hva skjer om du bryter bindingen, og hva har leverandøren gjort som gjør at en ensidig oppsigelsesrett fremstår spesielt urimelig i din sak – for eksempel en vesentlig endring i tjenesten uten at du fikk tilsvarende rett til å komme deg ut. Skriv en klage der du beskriver denne konkrete skjevheten, vis til avtaleloven § 36, og be om at bindingen enten oppheves eller at du får samme oppsigelsesadgang som leverandøren har. Legg ved kopi av avtalevilkårene slik de fremstod da du inngikk avtalen, siden leverandøren i mellomtiden kan ha endret dem.
Avvises kravet, kan saken bringes videre til Forbrukerrådet for veiledning, eventuelt til en bransjespesifikk klagenemnd dersom en slik finnes for tjenesten det gjelder. Gjelder saken et konkret pengekrav – for eksempel et gebyr du mener du urettmessig er belastet på grunn av den ensidige bindingen – kan en forliksklage også være en vei videre å gå. Ha den skriftlige klagen, avtalevilkårene og eventuell dokumentasjon på leverandørens praksis klar før du eskalerer saken, slik at neste instans raskt kan sette seg inn i den uten unødig tidsbruk.
Kort oppsummert
En avtale der bare leverandøren kan si opp fritt, mens forbrukeren er bundet, er et forhold avtaleloven § 36 er laget for å fange opp, men ubalansen må vurderes helhetlig opp mot konsekvensene for forbrukeren. Jo tyngre bindingen er, og jo mindre synlig vilkåret var ved inngåelsen, desto sterkere står argumentet for at det bør settes til side eller endres helt eller delvis.