Boligsituasjonen ved løslatelse
For mange som skal løslates, er bolig en av de mest avgjørende faktorene for hvordan overgangen går. Uten et sted å bo blir det vanskeligere å holde orden på økonomi, eventuell jobb eller utdanning, og kontakt med hjelpeapparatet for øvrig – en stabil bolig er i praksis et fundament som mye annet i hverdagen kan bygges videre på. Boligsituasjonen bør derfor, så langt det er mulig, avklares før løslatelsen, ikke etter. Trude bør se på boligspørsmålet som noe hun kan begynne å jobbe med i god tid, gjennom de kanalene som finnes både innenfor og utenfor soningen, fremfor å vente til løslatelsesdagen med å starte prosessen. Selv små, konkrete skritt tidlig i prosessen – som å ta den første kontakten med kommunen eller kartlegge egen økonomi – kan gjøre den siste tiden før løslatelse mindre uoversiktlig. Et konkret og realistisk mål for perioden fram mot løslatelse kan være å ha minst ett avklart alternativ – enten en konkret bolig eller en tydelig plan for hvordan hun skal skaffe seg en – klart før dagen kommer.
Kommunens boligsosiale bistandsplikt gjelder også her
Boligsosialloven § 6 pålegger kommunen en plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet, og personer som ikke selv klarer å skaffe seg egnet bosted i forbindelse med løslatelse, faller naturlig inn under denne bestemmelsen. Det er, som ellers, ikke en rett til en bestemt bolig, men en plikt for kommunen til å bistå – gjennom kartlegging av Trudes behov, veiledning i boligmarkedet, og eventuelt formidling til en kommunal bolig der det er aktuelt og tilgjengelig. Kommunen Trude skal bosette seg i etter løslatelse, er rette adressat for denne bistandsplikten, og det er verdt å ta kontakt med denne kommunens boligkontor i god tid, gjerne allerede mens hun fortsatt soner, slik at kartleggingen kan starte tidlig. Er hun usikker på hvilken kommune som er rette adressat, for eksempel fordi hun ikke skal flytte tilbake dit hun bodde tidligere, bør dette avklares så tidlig som mulig, siden det er bosettingskommunen etter løslatelse som har bistandsplikten overfor henne.
Ettervernsressurser fra NAV og kriminalomsorgen
Ved siden av kommunens boligsosiale bistandsplikt finnes det ettervernsressurser knyttet til overgangen fra soning til et liv utenfor, både gjennom NAV og gjennom kriminalomsorgens eget arbeid med tilbakeføring til samfunnet. Disse ressursene varierer i omfang og innretning, men har som felles formål å gjøre overgangen mer forutsigbar, blant annet ved å bidra til at praktiske spørsmål som bolig, økonomi og eventuelt arbeid er så avklart som mulig før løslatelsesdagen. Trude bør undersøke, gjerne sammen med kontaktpersonen sin i kriminalomsorgen, hvilke konkrete ettervernstilbud som er tilgjengelige i hennes situasjon, og hvordan disse kan kobles sammen med kommunens boligsosiale bistand, slik at innsatsen fra de ulike instansene trekker i samme retning. Det er ikke uvanlig at flere aktører er involvert samtidig i denne fasen, og Trude kan med fordel spørre om det finnes én kontaktperson som kan koordinere de ulike trådene, slik at hun slipper å holde oversikt over alt selv.
Å søke i god tid før løslatelse
Et gjennomgående råd er at boligspørsmålet bør tas opp så tidlig som mulig før løslatelsen, ikke i siste liten. Både henvendelse til kommunens boligkontor og eventuell søknad om boligsosial bistand kan i praksis startes mens Trude fortsatt soner, slik at det er en plan – om ikke nødvendigvis en ferdig løsning – på plass når løslatelsesdagen kommer. Jo tidligere prosessen starter, desto større er sjansen for at overgangen til en stabil bosituasjon går smidigere, og desto mindre er risikoen for at Trude står helt uten alternativer den første tiden etter løslatelse. Selv om ikke alt lar seg avklare fullt ut på forhånd, er det stor forskjell på å møte løslatelsesdagen med en påbegynt plan og å møte den helt uforberedt.
Kort oppsummert
Bolig er en av de mest praktiske og avgjørende faktorene i overgangen etter løslatelse, og Trude bør begynne å jobbe med boligspørsmålet i god tid før løslatelsesdagen. Kommunen der hun skal bosette seg, har etter boligsosialloven § 6 en plikt til å gi henne individuelt tilpasset bistand dersom hun ikke selv klarer å skaffe egnet bolig. I tillegg finnes det ettervernsressurser gjennom NAV og kriminalomsorgen som kan bidra i overgangen. Jo tidligere Trude tar kontakt med både kommunen og kriminalomsorgens ettervernsapparat, desto bedre er utgangspunktet for en stabil bosituasjon etter løslatelse. En avklart bolig er ikke bare et mål i seg selv, men også et grunnlag som gjør det lettere å lykkes med resten av overgangen til et liv utenfor.