Hvorfor angrerettloven som regel ikke hjelper deg her
Angrerettloven er i hovedsak laget for situasjoner der forbrukeren ikke har hatt reell mulighet til å vurdere varen eller tjenesten skikkelig før avtaleinngåelsen — typisk kjøp gjort på telefon, over internett uten fysisk møte, eller ved dørsalg der selgeren har overtaket i situasjonen. Der Jørund har vært fysisk til stede på visning, sett boligen med egne øyne, fått anledning til å stille spørsmål, og signert kontrakten i person etterpå, mangler nettopp den situasjonen som gir grunnlag for angrerett ved den typen fjernsalg loven er ment å beskytte mot. Det finnes derfor ingen generell rett for ham til å angre seg etter en slik kontraktsinngåelse bare fordi han i etterkant fant noe han liker bedre — det er rett og slett ikke slik en vanlig, personlig signert boligleiekontrakt fungerer etter norsk rett. Forvekslingen er forståelig, siden angrerett er noe de fleste kjenner fra netthandel, men en bolig man har sett og vurdert i person er en helt annen situasjon enn en vare bestilt blindt på nett.
Hva som faktisk binder deg — og når avtalen IKKE er gyldig inngått
Det som faktisk binder Jørund, er selve avtaleinngåelsen: at han signerte en kontrakt med klare vilkår han hadde full anledning til å sette seg inn i før han skrev under. Det finnes riktignok situasjoner der en avtale kan vise seg ikke å være gyldig inngått i utgangspunktet — for eksempel dersom det var alvorlige feil eller uklarheter i selve kontrakten som gjør at partene aldri egentlig ble enige om det samme, dersom han ble villedet om helt sentrale forhold ved boligen han ikke hadde noen mulighet til å oppdage på visningen, eller andre lignende forhold som gjør at avtalen aldri egentlig kom gyldig i stand mellom partene. Dette er en helt annen og langt smalere vurdering enn å simpelthen angre seg fordi noe bedre plutselig dukket opp — det handler om hvorvidt avtalen faktisk er bindende i utgangspunktet, ikke om Jørund i etterkant ombestemte seg av egne, private grunner. Har Jørund lest gjennom kontrakten og opplever at den er tydelig, at han fikk se boligen slik den faktisk er, og at ingenting virker urimelig eller feilaktig fremstilt, er det lite som tyder på at han kan falle tilbake på denne typen innsigelse mot selve avtaleinngåelsen.
Den vanligste veien ut i praksis: å bli enige
I de aller fleste tilfeller der noen ønsker seg ut av en signert leiekontrakt før innflytting, uten at det er noe konkret galt med selve avtaleinngåelsen, er den mest realistiske veien å rett og slett bli enige med utleier om å oppheve kontrakten i minnelighet. Mange utleiere vil kunne være villige til dette dersom Jørund er ærlig og tidlig ute med henvendelsen, særlig om det fortsatt er god tid frem til opprinnelig overtakelse og utleier har gode muligheter til å finne en annen leietaker uten selv å tape noe på det. Jørund bør derfor ta kontakt så raskt som mulig, forklare situasjonen åpent og direkte, og være forberedt på at en slik løsning kan innebære at han uansett taper depositum eller betaler noe for at utleier skal slippe unna uten økonomisk tap — men dette er noe partene i så fall blir enige om sammen, ikke noe loven i seg selv pålegger utleier å måtte akseptere. Jo før Jørund tar kontakt etter at han bestemte seg for å trekke seg, desto større er sjansen for at utleier rekker å finne en ny leietaker i tide og dermed ikke lider noe reelt tap som skal kompenseres.
Kort oppsummert
En leiekontrakt signert i person på visning omfattes som hovedregel ikke av noen generell angrerett, og du er bundet av signaturen din på samme måte som ved enhver annen avtale du inngår. De reelle veiene ut er få — enten at avtalen viser seg ikke å være gyldig inngått av andre grunner, eller at du og utleier i minnelighet blir enige om å oppheve den sammen — og det siste er i praksis den mest realistiske løsningen dersom du tar kontakt tidlig og åpent med utleier.