§ 10. Transport til og fra utlandet med motorvogn

Yrkestransportlova·LOV-2002-06-21-45

Kort oppsummert

Norske aktører som kjører betalt til eller fra utlandet, må også ha rett til slik transport innenlands, og eventuelt samtykke fra den andre staten.
Utenlandske aktører trenger samtykke fra Norge for å kjøre til eller fra Norge, med mindre en internasjonal avtale sier noe annet.
Kjøring mellom to norske steder er stengt for utenlandske aktører uten avtale, men departementet kan gi samtykke i enkeltvedtak.
Departementet kan gi nærmere regler og vilkår i forskrift.

Lovteksten ordrett

§ 10. Transport med motorvogn til eller frå utlandet mv

(1) Den som har forretningsstad i Noreg og som vil utføre transport av personar eller gods mot vederlag til eller frå utlandet, må ha rett til å utføre tilsvarande transport innanlands og dessutan ha særskilt samtykke frå vedkommande stat dersom dette krevst.

(2) Den som har forretningsstad i utlandet og som vil utføre transport av personar eller gods mot vederlag til eller frå Noreg, må ha særskilt samtykke frå Noreg når ikkje anna følgjer av internasjonal avtale der Noreg er part.

(3) Den som ikkje har forretningsstad i Noreg kan ikkje utføre transport av personar eller gods mot vederlag mellom stader i Noreg, dersom ikkje anna følgjer av internasjonal avtale der Noreg er part. I einskildvedtak kan departementet òg gje samtykke til slik transport for verksemder frå land som Noreg ikkje har tilsvarande avtale med.

(4) Departementet kan i forskrift fastsetje nærare reglar og vilkår for transport mot vederlag med motorvogn til eller frå Noreg, og for transport mot vederlag mellom stader i Noreg utført av den som har forretningsstad i utlandet.

Kilde: Lovdata — Yrkestransportlova § 10

Hva betyr dette?

Paragrafen regulerer betalt transport av folk og gods med motorvogn over landegrensen, og hvem som får kjøre mellom to steder i Norge. Den skiller mellom norske og utenlandske aktører. Det avgjørende er hvor virksomheten har forretningsstedet sitt.

Første ledd gjelder aktører med forretningssted i Norge som skal frakte passasjerer eller varer mot betaling ut av eller inn til landet. De må ha rett til å drive tilsvarende transport innenlands. Dessuten må de ha eget samtykke fra den andre staten når den staten krever det. Andre ledd gjelder aktører med forretningssted i utlandet som skal kjøre til eller fra Norge. De trenger samtykke fra Norge, med mindre en internasjonal avtale som Norge er bundet av, gir en annen løsning. Tredje ledd stenger for at aktører uten forretningssted i Norge kjører mellom to norske steder, også her med forbehold for internasjonale avtaler. Departementet kan i et enkeltvedtak (en avgjørelse i en konkret sak) likevel gi samtykke til virksomheter fra land Norge ikke har slik avtale med. Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi nærmere regler og vilkår i forskrift.

Eksempel: En transportør med forretningssted i Norge vil kjøre gods mot betaling til et annet land. Først må transportøren ha rett til å drive tilsvarende transport innenlands. Deretter må transportøren undersøke om mottakerstaten krever eget samtykke. En transportør med forretningssted i utlandet som vil hente gods i Norge og levere det utenfor landet, trenger samtykke fra Norge, med mindre en avtale mellom landene gjør det unødvendig. Vil den utenlandske transportøren i stedet kjøre en last mellom to norske steder, er utgangspunktet at det ikke er lov.

Tredje ledd handler om nettopp dette. Paragrafen er nevnt av § 1 om lovens virkeområde, og av § 14, som har overskriften «Internasjonal transport og kabotasje utanfor EØS». Blant naboene sier § 11 at løyvestyresmakta kan sette vilkår for det enkelte løyvet, og § 11a at departementet kan fastsette energi- og miljøkrav ved kjøp av kjøretøy i forskrift. Paragrafene 9d til 9i foran i kapittelet handler om drosjesentraler og har ikke med grenseoverskridende transport å gjøre.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i yrkestransportlova →