§ 1. Hva vergemålsloven gjelder for

Paragrafen sier hva loven dekker. Kjernen er to spørsmål. Hva kan en person under vergemål selv gjøre av rettslige handlinger, og hvor langt rekker rådigheten over egne penger? Og hva kan vergen gjøre på vegne av personen? Loven er altså både en regel om den vernedes egne rettigheter og en regel om vergens fullmakter.

For barn er bildet snevrere. Foreldre med foreldreansvar etter barneloven handler for barnet på det grunnlaget. Vergemålsloven gjelder for en verge for et barn bare der foreldreansvaret ikke dekker det vergen skal gjøre. Eksempel: Skal en verge avgjøre noe som ligger innenfor foreldreansvaret, er det barnelovens regler som styrer, ikke vergemålsloven. For en voksen med vedtatt vergemål er loven sentral, siden § 2 regner denne gruppen med blant personene loven handler om. For barn fungerer den som et supplement til foreldreansvaret.

Loven rekker også utenfor vergemål i vanlig forstand. Fullmaktsforhold av den typen kapittel 10 beskriver, er dekket. Det er situasjoner der en person har gitt en annen fullmakt til å handle for seg. Slik får loven et bredere nedslagsfelt enn selve vergeinstituttet.

Siste ledd er en forbeholdsregel. Har en annen lov egne regler om den samme kompetansen, er det disse som gjelder, og vergemålsloven viker på det punktet. Loven fyller dermed hull og overstyrer ikke spesialregler.

Paragrafen henger sammen med naboene. I § 2 defineres «personer under vergemål». Det er alle under 18 år, pluss voksne som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4. Etter § 3 gjelder loven også på Svalbard, der Kongen kan gjøre unntak og lage særregler i forskrift.