§ 11 e. Tvangsmulkt når pålegg fra Vegtilsynet ikke følges

Tvangsmulkt (en økonomisk sanksjon som skal presse frem etterlevelse) er det virkemidlet Vegtilsynet kan bruke når en virksomhet ikke retter seg etter et pålegg. Vilkåret er at et pålegg etter § 11d ikke er fulgt innen fristen. Uten et slikt pålegg kan tilsynet ikke vedta mulkt. Mulkten kan utformes på to måter: som en løpende mulkt, eller som et beløp som forfaller hver gang bruddet skjer. Loven sier ingenting om hvor høy mulkten skal være i kroner. Den peker i stedet på to hensyn: hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført, og hva det trolig vil koste å gjøre det. Ileggelse av tvangsmulkt kan påklages særskilt, altså uavhengig av andre vedtak. Departementet kan gi utfyllende regler om hvordan tvangsmulkt fastsettes.

Eksempel: Vegtilsynet har pålagt en virksomhet å rette et avvik innen en frist. Fristen går ut, og avviket er ikke rettet. Da kan tilsynet vedta tvangsmulkt. Velger tilsynet en løpende mulkt, vokser kravet så lenge pålegget ikke er fulgt. Velger det et beløp per brudd, utløses beløpet hver gang bruddet gjentar seg. Blir det umulig å rette avviket, og årsaken ikke ligger hos den ansvarlige, løper ikke mulkten. Ligger årsaken hos den ansvarlige selv, gir unntaket ingen beskyttelse.

Paragrafen er siste trinn i en kjede i kapitlet om tilsyn med riksveg. Først kommer plikten i § 11b til å ha styringssystemer for sikkerhet. Vegtilsynet fører tilsyn med plikten etter § 11a, og etter § 11c kan tilsynet kreve opplysninger og dokumenter. Finner tilsynet avvik, kan det gi pålegg om retting etter § 11d, og kostnadene ved å rette dekkes av den ansvarlige virksomheten. Først når et slikt pålegg ikke er fulgt, kommer tvangsmulkt etter denne paragrafen inn. Mulkten er altså ikke en straff for selve avviket, men et press for å få pålegget oppfylt.