§ 11. Klage og saksbehandling etter veglova

Paragrafen regulerer saksbehandlingen og klageadgangen for avgjørelser etter veglova. Første ledd viser til forvaltningsloven, så de vanlige saksbehandlingsreglene gjelder også her. Resten av paragrafen peker ut hvem som behandler en klage når noen er uenig i et vedtak. Klageinstans (organet som prøver et vedtak på nytt etter klage) avhenger av hvem som har truffet vedtaket, og av hvilken veg det gjelder.

Reglene fordeler seg slik. Vedtak fra et statlig utbyggingsselskap for veg klages inn til Vegdirektoratet. Unntaket er avkjørselssaker, og departementet kan i forskrift bestemme noe annet. Klager i avkjørselssaker (saker om tilkobling til veg) på riksveg går til Statsforvalteren. Er myndighet over riksveg lagt til fylkeskommunen eller kommunen ved forskrift, er Statens vegvesen klageinstans. Er myndighet over fylkesveg lagt til Statens vegvesen eller kommunen, er fylkeskommunen klageinstans. Eksempel: Noen får avslag i en avkjørselssak på riksveg, og vedtaket er truffet av et statlig utbyggingsselskap. Klagen går likevel til Statsforvalteren og ikke til Vegdirektoratet, fordi regelen om avkjørselssaker går foran.

De to siste leddene viser til § 9, som sier hvem som er vegstyremakt. Statens vegvesen er vegstyremakt for riksveger, og fylkeskommunen for fylkesveger. Begge kan i forskrift flytte myndighet til andre nivåer. Klageregelen følger dette: klagen går til nivået som er vegstyremakt etter hovedregelen, selv om et annet organ har fått oppgaven. Utbyggingsselskapet er omtalt i § 9 første ledd; departementet kan der bestemme at myndighet over bestemte riksveger legges til et slikt selskap. § 10 gjelder noe helt annet, nemlig hvem som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap på de ulike vegene.