§ 9-5. Overlevering av mistenkt til annen stats myndigheter
- § 9-5 gir regler for å overlevere en person pågrepet i kontrollområdet til den andre statens toll- eller politimyndighet.
- Overlevering krever skjellig grunn til mistanke om brudd på den andre statens regler, og at bestemte tilleggsvilkår er oppfylt.
- Den overleverte kan som hovedregel bare forfølges for det opprinnelige lovbruddet, med noen unntak.
- Reglene om videre utlevering til en tredje stat, og unntakene i annet og tredje ledd, gjelder ikke norske statsborgere med bosted i Norge.
§ 9-5. Overlevering av person til annen stats kontrollmyndighet mv
- den mistenkte er ukjent og nekter å oppgi navn og hjemsted, eller det er skjellig grunn til mistanke om at den mistenktes opplysninger er uriktige
- den mistenkte ikke har hjemsted i Norge eller i den andre staten, og det er skjellig grunn til å frykte at den mistenkte ved å begi seg til en tredje stat vil unndra seg rettergang og straff, eller
- det ellers med skjellig grunn kan antas at den mistenkte vil unndra seg rettergang og straff eller ved unndragelse av bevis eller på annen måte vil vanskeliggjøre sakens utredning.
- særskilt tillatelse er gitt av den staten der den overleverte er pågrepet
- den overleverte selv i rettsmøte har samtykket i det
- den overleverte har unnlatt å forlate landet innen én måned etter rettergang og gjennomført straff eller annen reaksjon som er ilagt vedkommende for lovbrudd som har vært årsak til overleveringen
- den overleverte har vendt tilbake til landet etter å ha forlatt det.
§ 9-5 regulerer hva som skjer når en person blir pågrepet i et kontrollområde opprettet etter § 9-2, fordi det er skjellig grunn (rimelig og konkret grunnlag) til å tro at personen har brutt en annen stats regler som nevnt i § 9-1 første ledd. I stedet for å håndtere saken selv, kan norske myndigheter overlevere den pågrepne direkte til den andre statens toll- eller politimyndighet. Dette forutsetter at det ikke finnes særlige grunner mot en overlevering, og at minst ett av flere vilkår er oppfylt: identiteten er ukjent og personen nekter å oppgi navn og bosted, det er grunn til å tro at opplysningene om identitet er uriktige, personen har ikke bosted i noen av de to landene og det er fare for at vedkommende vil forsvinne til et tredje land, eller det ellers er grunn til å frykte unndragelse fra rettergang eller ødeleggelse av bevis.
Overlevering har klare grenser. Dette prinsippet, gjerne omtalt som spesialitetsprinsippet i samarbeid mellom stater, kan likevel vike dersom staten der personen først ble pågrepet, gir særskilt tillatelse til noe mer, dersom personen selv samtykker i et rettsmøte, dersom personen blir i landet mer enn én måned etter avsluttet straff eller reaksjon, eller dersom personen senere reiser tilbake til landet av eget initiativ. Disse begrensningene gjelder likevel ikke for norske statsborgere med bosted i Norge; for dem gjelder ikke annet og tredje ledd.
Bestemmelsen bygger direkte på § 9-1, som gir hjemmel for at en annen stats regler kan håndheves i kontrollområdet, og på § 9-2, som setter rammene for hvor et slikt kontrollområde kan opprettes og hvor bredt det kan være. Der § 9-1 tredje ledd åpner for at tvangsmidler etter den andre statens lovgivning kan brukes i kontrollområdet ved undersøkelser av mulig ulovlig vareførsel, tar § 9-5 for seg selve overleveringen av personen når vedkommende er pågrepet. § 9-4 er også relevant: den fastsetter den strafferettslige statusen til tjenestepersonell som utøver den andre statens myndighet i området, altså de samme personene som kan stå for en pågripelse og overlevering etter § 9-5.