§ 2-1. Forhåndsvarsel til tollen om varer på vei inn i Norge

Paragrafen er den første i kapitlet om plikter ved ankomst til tollområdet. Den pålegger den som fører en vare inn i landet å gi tollmyndighetene beskjed om varen før den kommer. Poenget er at tollen skal vite hva som er på vei, slik at kontrollen kan planlegges og risikoen vurderes på forhånd. Plikten ligger på den som bringer varen, ikke nødvendigvis på eieren eller mottakeren.

Det er et viktig unntak. Varer som kommer direkte fra tollområdet til Den europeiske union, eller fra Sveits med dets tollenklaver, skal ikke forhåndsvarsles. Det samme gjelder varer fra Liechtenstein så lenge landet er knyttet til Sveits gjennom en tolluniontraktat fra 1923. Eksempel: En transportør som kjører varer rett fra et EU-land til Norge, slipper varselplikten. Kommer varene fra et land utenfor dette området, må transportøren varsle tollen på forhånd. Eksemplet bruker bare rollene i loven og er ment som illustrasjon.

Mye av detaljene er overlatt til forskrift. Departementet kan bestemme hvordan varselet skal gis, og hvilke tilfeller som er unntatt fra plikten. Det kan også gi lettelser for autoriserte foretak, altså virksomheter som tollen har godkjent for enklere ordninger. Paragrafen om autorisering av foretak, § 7-7, viser tilbake hit.

Forhåndsvarselet er første ledd i en kjede. Deretter kommer kravet i § 2-2 om at transportmiddelet skal gå til et sted der tollmyndighetene er stasjonert, og meldeplikten ved ankomst i § 2-3. Så følger plikten til å legge varen frem for kontroll i § 2-4, kravet om tillatelse til videre transport i § 2-5 og forbudet mot lossing uten tillatelse i § 2-6. Varselet etter § 2-1 kommer altså før alt annet, mens meldingen etter § 2-3 gis når transportmiddelet er fremme.