§ 1-1. Hvilke pensjonsordninger loven omfatter
- Loven gjelder tjenestepensjonsordninger og foretak som har eller oppretter slik ordning.
- Ordningen må inngås med et godkjent forsikringsselskap eller en godkjent pensjonskasse, norsk eller fra et annet EØS-land.
- Loven gjelder også på Svalbard.
- Sentrale begreper i paragrafen forklares nærmere i § 1-2.
§ 1-1. Virkeområde
- selskap som har tillatelse fra norske myndigheter til å drive livsforsikringsvirksomhet her i riket,
- pensjonskasse som har tillatelse fra norske myndigheter til her i riket å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring,
- selskap som er etablert i en annen stat innenfor EØS-området og som her i riket har adgang til å drive livsforsikringsvirksomhet,
- pensjonskasse som er etablert i annen stat innenfor EØS-området, og som har adgang til her i riket å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring.
Paragrafen avgrenser hva tjenestepensjonsloven dekker. Loven omfatter tjenestepensjonsordninger opprettet etter dens egne regler, og den gjelder for ethvert foretak som har eller vil opprette en slik ordning. Videre pekes det på hvem som kan tilby ordningen: et selskap med norsk tillatelse til å drive livsforsikring, en norsk pensjonskasse med tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring, eller et tilsvarende selskap eller en tilsvarende pensjonskasse hjemmehørende i et annet EØS-land, som har adgang til å drive denne virksomheten her i landet. Til sist fastslår bestemmelsen at loven gjelder også på Svalbard, ikke bare på fastlandet.
I praksis betyr dette at en arbeidsgiver som ønsker tjenestepensjon for de ansatte, må inngå avtale med en av de godkjente institusjonene, ikke med en hvilken som helst tilbyder. Sentrale ord som brukes i paragrafen, som «foretak» og «pensjonsordning», er nærmere forklart i § 1-2. Virkeområdet og definisjonene utfyller derfor hverandre: § 1-1 avgrenser hvem loven gjelder for, mens § 1-2 gir begrepene et presist innhold.
Paragrafen henger også sammen med forskriftshjemmelen i § 1-3, som gir Kongen adgang til å utfylle loven med nærmere regler. § 1-1 er dessuten et referansepunkt flere andre steder i loven: definisjonsparagrafen i § 1-2 viser tilbake til virkeområdet, det samme gjør særreglene for pensjonskasser i § 6-3 og reglene om forsikringsforholdet etter at det er utstedt pensjonsbevis i § 6-4. Dette viser at virkeområdebestemmelsen ikke bare er en innledning, men et fundament resten av loven bygger videre på.