§ 175a. Tvungen forsvinning: straff for stat og ledere
- Bidrag til tvungen forsvinning på vegne av staten, eller med dens støtte, kan gi fengsel inntil 15 år.
- Tvungen forsvinning er at noen fjernes mot sin vilje og at det skjules hva som har skjedd.
- Ledere kan straffes hvis de overser opplysninger og ikke stanser eller melder fra.
- Grov tvungen forsvinning i § 175b har ramme inntil 21 år.
§ 175a. Tvungen forsvinning
- forsettlig eller uaktsomt overser opplysninger om at personer under lederens effektive myndighet og kontroll begår eller forbereder en straffbar tvungen forsvinning, og
- unnlater å iverksette nødvendige og rimelige tiltak for å hindre eller stanse en straffbar tvungen forsvinning, eller å rapportere forholdet til kompetente myndigheter.
Bestemmelsen straffer bidrag til tvungen forsvinning når staten står bak, gir tillatelse eller støtter. Med tvungen forsvinning menes at en person blir tatt, låst inne, bortført eller fratatt friheten på annen måte, og at det nektes for eller skjules hva som har skjedd eller hvor personen er. Poenget er at den som er tatt, faller utenfor lovens vern. Straffen er fengsel inntil 15 år.
Andre ledd utvider ansvaret til ledere. En leder kan straffes på samme måte hvis han eller hun med vilje eller av uaktsomhet overser opplysninger om at underordnede begår eller forbereder en tvungen forsvinning. Det gjelder personer som lederen faktisk har myndighet over og kontroll med. Ansvaret forutsetter dessuten at lederen ikke gjør det som er nødvendig og rimelig for å hindre eller stanse forsvinningen, eller ikke melder saken til kompetente myndigheter. Eksempel: en leder får vite at underordnede har skjult hvor en frihetsberøvet person befinner seg, men gjør ingenting og melder ikke fra. Lederen kan da straffes etter andre ledd.
Tortur i § 174 har samme ramme på 15 år, mens grov tortur i § 175 og grov tvungen forsvinning i § 175b går opp til 21 år. Misbruk av offentlig myndighet i § 173 har ramme inntil seks år, og grovt uaktsom tjenestefeil i § 172 inntil ett år. Loven knytter § 175a til statens rolle som bakmann, mens § 174 knyttes til en offentlig tjenestemann som gjerningsperson.