§ 45a. Smitteverntiltak i fengsel
- Gir hjemmel til forskrifter om smitteverntiltak i kriminalomsorgen ved utbrudd av allmennfarlig sykdom.
- Kan blant annet regulere besøk, isolasjon, karantene, permisjon og frigang.
- Krever et minstenivå av menneskelig kontakt og mulighet for fjernkommunikasjon.
- Tiltak må være nødvendige og ikke uforholdsmessige overfor den enkelte.
§ 45a. Forskrift om nødvendige tiltak ved utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom
- at besøk i fengsel skal gjennomføres i samsvar med smittevernfaglige råd, og at kriminalomsorgen kan avbryte besøket dersom pålegg om dette ikke overholdes
- at en innsatt skal nektes besøk i fengsel dersom besøket etter en konkret vurdering vil innebære en særskilt fare for overføring av smitte, eller at det for en nærmere avgrenset periode som hovedregel ikke skal gjennomføres besøk i fengselet eller en nærmere angitt del av fengselet. Forskrifter etter denne bestemmelsen skal inneholde en nærmere regulering av innsattes rett til besøk fra advokat og offentlig myndighetsrepresentant, og krav om at kriminalomsorgen skal legge til rette for at innsatte som nektes besøk kan ha kontakt med personer utenfor fengsel ved bruk av fjernkommunikasjon. Forskrifter etter denne bestemmelsen kan ikke begrense innsattes tilgang til helsetjenester
- at en innsatt helt eller delvis skal utelukkes fra fellesskap med andre innsatte for å forebygge smittespredning i fengselet dersom det følger av lov eller forskrift, eller av beslutning i medhold av smittevernloven, at en person som er innsatt i fengselet skal være i isolasjon eller karantene, eller personen har symptomer som er forenlig med en allmennfarlig smittsom sykdom som skal medføre isolasjon eller karantene. Forskrifter etter denne bestemmelsen skal inneholde krav om at kriminalomsorgen så vidt mulig skal rådføre seg med helsepersonell før det vedtas utelukkelse på grunn av symptomer. Forskrifter etter denne bestemmelsen skal også inneholde en nærmere regulering av den innsattes rett på meningsfylt menneskelig kontakt, og som minimum kreve at den innsatte skal ha tilbud om meningsfylt menneskelig kontakt eller tiltak som kompenserer for fravær av meningsfylt kontakt i til sammen minst to timer hver dag, samt at innsatte som har tilbud om mindre enn to timer meningsfylt menneskelig kontakt hver dag, hver dag skal ha mulighet for kontakt med familie eller andre ved bruk av fjernkommunikasjon
- at en innsatt skal nektes permisjon eller frigang fra fengsel, og omgjøre vedtak om dette, dersom permisjonen eller frigangen etter en konkret vurdering antas å ville innebære en særskilt fare for overføring av smitte. Forskrifter etter denne bestemmelsen skal inneholde krav om at kriminalomsorgen så vidt mulig skal rådføre seg med helsepersonell før det besluttes nektelse eller omgjøring
- at gjennomføring av straff i samfunnet midlertidig skal avbrytes dersom gjennomføringen på grunn av pålegg eller anbefaling fra statlige eller kommunale myndigheter eller endringer hos kriminalomsorgens oppdragsgivere ikke lar seg gjennomføre. Forskrifter etter denne bestemmelsen skal inneholde krav om at straffavbrudd så vidt mulig skal unngås dersom den som gjennomfører samfunnsstraff er under 18 år
- at en domfelt som har gjennomført en tredel av den ubetingede fengselsstraffen midlertidig skal overføres til straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel, herunder en kortvarig overføring uten elektronisk kontroll inntil den elektroniske kontrollen er etablert, dersom kapasiteten i kriminalomsorgen krever det, sikkerhetsmessige forhold ikke taler imot, og domfelte ikke gjennomfører straff for overtredelse av straffeloven kapittel 18 eller 26 eller §§ 275, 282 eller 283.
Paragrafen er en fullmaktsbestemmelse. Den gir Kongen adgang til å fastsette forskrifter som supplerer eller avviker fra straffegjennomføringsloven når et smittsomt utbrudd truer, for eksempel en sykdom som spres gjennom luft, dråper eller indirekte kontakt. Forskriftene kan blant annet gi kriminalomsorgen hjemmel til å legge besøk om til en smittevernfaglig forsvarlig form, avbryte besøk som ikke følger slike råd, nekte besøk der smittefaren i det enkelte tilfellet er stor, eller stanse besøk i hele eller deler av et fengsel for en periode. Samtidig skal forskriftene sikre innsattes rett til besøk fra advokat og offentlig myndighet, og legge til rette for kontakt med omverdenen gjennom telefon, video eller lignende fjernkommunikasjon når vanlig besøk faller bort. Helsetjenester kan ikke begrenses gjennom slike forskrifter. Videre kan forskriftene tillate utelukkelse fra fellesskap ved isolasjon eller karantene, nektelse av permisjon og frigang ved smittefare, midlertidig avbrudd i samfunnsstraff når gjennomføringen ikke lar seg gjøre, og at en domfelt som har sonet en tredel av straffen midlertidig overføres til straffegjennomføring med elektronisk kontroll utenfor fengsel.
Bestemmelsen ble utformet med tanke på situasjoner som en pandemi, der ordinær fengselsdrift med besøk, permisjoner og fellesskap kan bli vanskelig å opprettholde uten å øke smittefaren. Loven stiller krav om at kriminalomsorgen så langt mulig rådfører seg med helsepersonell før noen utelukkes på grunn av symptomer, eller før permisjon og frigang nektes eller omgjøres av smittehensyn. Innsatte som får redusert menneskelig kontakt, skal likevel sikres et minstenivå av kontakt eller kompenserende tiltak hver dag, og skal kunne holde kontakt med familie gjennom fjernkommunikasjon dersom den daglige kontakten blir kort. For unge under 18 år som gjennomfører samfunnsstraff, skal avbrudd i straffegjennomføringen unngås så langt det er mulig. Tiltak kan uansett bare brukes når de er nødvendige for å hindre smitte, og ikke er uforholdsmessige overfor den enkelte innsatte eller domfelte.