§ 5-16. Tvangsmulkt: daglig press mot manglende opplysninger og bokføring

Paragrafen gir skattemyndighetene et pressmiddel mot den som ikke gjør det den er pålagt. Tvangsmulkt er et beløp som løper for hver dag en plikt står uoppfylt, og som opphører når plikten er oppfylt. Det er ikke en straff for det som har skjedd, men et middel for å få ting gjort.

Loven har to grunnlag for tvangsmulkt. Det første gjelder opplysninger som tredjeparter må gi i forbindelse med kontroll av arbeidsgivere, jf. § 5-14. Der må blant annet banker, verdipapirforetak og pensjonskasser svare på krav fra skattekontoret om konti og transaksjoner. Både Skattedirektoratet og skattekontoret kan ilegge mulkten. Det andre grunnlaget gjelder et pålegg om å rette opp bokføringen etter § 5-13a. Her er det bare skattekontoret som kan bruke tvangsmulkt, og først når fristen i pålegget er ute. Fristen i et slikt pålegg er minst fire uker og høyst ett år.

Ved bokføringspålegg er mulkten normalt ett rettsgebyr for hver dag. I særlige tilfeller kan den settes lavere eller høyere, men aldri over ti rettsgebyr daglig. Alt som løper på, kan samlet ikke bli mer enn en million kroner. For mulkt etter opplysningspålegget nevner paragrafen verken sats eller tak.

Er mulkten rettet mot en virksomhet, avhenger mottakeren av type mulkt. Ved manglende opplysninger sendes vedtaket til daglig leder, eller til styrelederen hvis det ikke finnes daglig leder. Ved bokføringspålegg går vedtaket til styret, og hvert medlem får det tilsendt. Klagen sendes Skattedirektoratet, og fristen er seks uker. Pengene tilfaller statskassen.

Paragrafen må ses i sammenheng med § 5-15. Der har den som får pålegg om bokføring eller opplysninger rett til å klage, hvis vedkommende mener å mangle plikt eller lovlig adgang til å følge det, og klagen kan være muntlig. Tvangsmulkt er dermed neste steg når pålegget står ved lag. Eksempel: en bank får krav om kontoopplysninger fra skattekontoret, svarer ikke og får mulkt hver dag til opplysningene er levert.