§ 6-13. Politiets alkotest og blodprøve i luftfarten

Luftfartsloven·LOV-1993-06-11-101

Kort oppsummert

Politiet kan ta foreløpig alkotest og rustest ved mistanke, ulykker eller kontroll.
Ved mistanke om brudd kan personen føres frem til blodprøve eller legeundersøkelse.
Utåndingsprøve tas av politiet, blodprøve av helsepersonell.
Nekter man å medvirke til testen, skal man som hovedregel føres frem til prøve.

Lovteksten ordrett

§ 6-13. Alkotest, utåndingsprøve, blodprøve

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om en person er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel, når

det er grunn til å tro at vedkommende har overtrådt bestemmelsene i §§ 6-1 eller 6-12,
personen med eller uten egen skyld er innblandet i en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, eller
når det blir krevd som ledd i kontroll av luftfartsvirksomheten.

Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at bestemmelsene i §§ 6-11 eller 6-12 er overtrådt, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn eller symptomer på ruspåvirkning og fremstille personen for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve eller klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted for den som nekter å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel.

Utåndingsprøve skal tas av politiet. Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av annet middel enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om tester og undersøkelser som nevnt i paragrafen her.

Kilde: Lovdata — Luftfartsloven § 6-13

Hva betyr dette?

Paragrafen gir politiet hjemmel til å teste folk i luftfarten. Første trinn er en foreløpig test: alkotest (blåseprøve) og en tilsvarende rask test for andre rusmidler. Politiet kan bruke den i tre situasjoner. Den første er når det er grunn til å tro at § 6-1 eller § 6-12 er brutt. Den andre er når personen er innblandet i en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, uansett om vedkommende selv har skyld. Den tredje er når testing er en del av en kontroll av luftfartsvirksomheten. Henvisningen til § 6-1 gjelder en paragraf som sier at fartøyet skal ha en fartøysjef med høyeste myndighet ombord.

Andre trinn er en grundigere undersøkelse. Gir testen eller andre forhold grunn til å tro at § 6-11 eller § 6-12 er brutt, kan politiet undersøke om personen viser tegn på ruspåvirkning. Personen kan også føres frem til en mer solid prøve, som blodprøve eller legeundersøkelse. Nekter noen å ta den foreløpige testen, skal vedkommende som hovedregel føres frem til slike prøver. Eksempel: en flyger som nekter å blåse etter en hendelse, kan altså ikke unngå kontroll ved å nekte.

Loven sier også hvem som gjør hva. Politiet tar utåndingsprøven selv. Blodprøve og spyttprøve kan tas av helsepersonell, for eksempel lege eller sykepleier. Legeundersøkelse brukes når mistanken gjelder annet enn alkohol, eller når andre særlige grunner tilsier det. Departementet kan gi nærmere forskrifter om testene og undersøkelsene.

Testene måles mot grensene i § 6-11: over 0,2 promille i blodet eller mer enn 0,1 milligram alkohol per liter utåndingsluft. Avholdsreglene i § 6-12 omfatter tjenestetiden, de åtte timene før og de første seks timene etter tjenesten, og forbudet etter tjenesten faller bort når en prøve er tatt. Prøvene kan derfor både avsløre brudd og avslutte den siste perioden. Bestemmelsene § 4-11 og § 7-4a har overskriften «Alkoholpåvirkning mv.» og viser hit. Det samme gjør § 17-6 om bestemmelser som også gjelder militær luftfart.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i luftfartsloven →