§ 8-2. Kommunens plikt til videre- og etterutdanning

§ 8-2 gir kommunen et ansvar for at helse- og omsorgspersonell holder kompetansen sin oppdatert gjennom hele yrkeslivet. Kommunen må selv legge til rette for at egne ansatte får den etterutdanningen de trenger. Plikten strekker seg også til private aktører kommunen har avtale med — også der skal de ansatte få mulighet til nødvendig faglig påfyll. Samtidig snur paragrafen ansvaret over på den enkelte: den som utfører tjenester etter loven, har selv en plikt til å delta når slik opplæring tilbys, nettopp for å ikke miste faglige kvalifikasjoner. Til slutt åpner bestemmelsen for at departementet kan fastsette utfyllende regler i forskrift om hvordan etter- og videreutdanningen skal organiseres.

§ 8-2 hører hjemme i kapittel 8 om undervisning, opplæring og forskning. Den bygger videre på § 8-1, som pålegger kommunen en mer generell plikt til å bidra i undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Der § 8-1 er vid og retter seg mot helsepersonell generelt, er § 8-2 mer konkret og gjelder spesifikt etter- og videreutdanning for dem som faktisk jobber i den kommunale tjenesten. Kapitlet avsluttes med § 8-3, som pålegger kommunen å bidra til forskning i helse- og omsorgstjenesten — sammen skal disse tre paragrafene sikre at tjenesten er faglig oppdatert og kunnskapsbasert.

Et eksempel: en sykepleier som jobber i hjemmetjenesten i kommunen, kan ikke overlates til seg selv faglig. Kommunen må sørge for at hun får delta på relevante kurs og videreutdanning for å henge med i fagutviklingen. Jobber sykepleieren i stedet hos en privat leverandør som har driftsavtale med kommunen, gjelder plikten fortsatt — kommunen skal medvirke til at også hun får tilgang til nødvendig opplæring. Samtidig kan ikke sykepleieren bare takke nei: hun har selv plikt til å bruke tilbudet som gis, slik at de faglige kvalifikasjonene holdes ved like.