§ 1-1. Hvem loven gjelder for

Paragrafen fastsetter hvem forsikringsvirksomhetsloven retter seg mot. Utgangspunktet er at loven omfatter forsikringsforetak og pensjonsforetak som har tillatelse til å drive virksomheten sin etter finansforetaksloven. Har et foretak slik tillatelse, er det denne loven som styrer hvordan virksomheten skal organiseres og drives, med mindre forsikringsvirksomhetsloven selv sier noe annet et sted. Loven inneholder også et unntak fra dette utgangspunktet: reglene i kapittel 6 om flytting av forsikringsavtaler og pensjonsrettigheter gjelder ikke bare forsikringsforetak og pensjonsforetak, men også banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Dermed rekker flytteretten lenger enn lovens øvrige del. Til sist gir paragrafen Kongen en fullmakt: loven kan utvides til også å gjelde pensjonsfond, og Kongen kan gi nærmere regler for hvordan en slik utvidelse skal gjennomføres.

I praksis er dette den bestemmelsen som avgjør hvilket regelverk et selskap havner under. Et selskap som får konsesjon som forsikringsforetak eller som pensjonsforetak, må deretter innrette seg etter de øvrige kapitlene i loven, for eksempel reglene om pensjonskasser eller om livsforsikring. Si at en pensjonskasse forvalter en kollektiv pensjonsordning for et foretak: da er det forsikringsvirksomhetsloven, ikke bare finansforetaksloven, som setter rammene for den daglige driften, kapitalforvaltningen og forholdet til medlemmene. Regelen om flytting er praktisk viktig fordi den også fanger opp banker og fondsforvaltere når kunder flytter forsikringer eller pensjonskapital mellom ulike tilbydere.

Paragrafen henger sammen med de to neste bestemmelsene i kapittel 1. § 1-2 presiserer det geografiske virkeområdet: loven gjelder på kontinentalsokkelen og på Svalbard, avgrenset av Norges folkerettslige forpliktelser, og Kongen bestemmer hvor langt loven skal gjelde for den økonomiske sonen, Jan Mayen og bilandene. § 1-3 gir Kongen adgang til i særlige tilfeller å frita enkelte foretak eller virksomhetsformer fra én eller flere av lovens regler, og til å knytte vilkår til et slikt fritak. Til sammen viser de tre bestemmelsene at virkeområdet både kan strekkes geografisk og gjøres mer fleksibelt gjennom enkeltvedtak og forskrift.