§ 41. Feil ved meddommere i retten

Paragrafen gjelder feil i hvordan retten er satt sammen. Meddommere (legdommere) er med i retten i visse saker. Retten kan ved en feil ha startet uten dem. Den kan også ha brukt meddommere som er oppnevnt, når det skulle vært uttrukne. Da skal feilen så langt det går rettes med en gang. Retten skifter sammensetning, og forhandlingen tas om igjen i den grad det er nødvendig.

Andre ledd legger et ansvar på partene. Oppdager en part feilen, bør vedkommende si fra så snart som mulig og kreve den rettet. Den som har visst om feilen og likevel har deltatt i forhandlingen, mister muligheten til å påberope feilen som ugyldighetsgrunn (grunn til å få avgjørelsen kjent ugyldig) senere. Det er ett viktig unntak: Innsigelsen om at saken feilaktig er behandlet helt uten meddommere kan alltid fremmes, også om parten har vært med på behandlingen.

Eksempel: En part legger merke til at meddommerne i retten er oppnevnt i stedet for uttrukket, men sier ikke fra og deltar i forhandlingen. Senere kan parten ikke bruke dette som grunn til å få avgjørelsen kjent ugyldig. Var saken i stedet behandlet helt uten meddommere, står innsigelsen åpen hele tiden.

Paragrafen hører til reglene om hva som gjør en rettergang ugyldig eller ikke. Paragraf 40 slår fast at det ikke er ugyldighetsgrunn at en høyere rett har avgjort saken i stedet for en lavere. Paragraf 42 sier at handlinger til opplysning av saken ikke blir ugyldige fordi saken hører under en annen domstol. Paragraf 37 gir departementet en anke uten frist når en sak ikke hører under norsk domsmyndighet. Reglene i § 41 gjelder altså sammensetningen av retten, mens de øvrige paragrafene gjelder hvilken domstol som har saken.