§ 116. Kongens fullmakt til å la loven gjelde utenlandske verk
- Regjeringen kan i forskrift la åndsverkloven gjelde verk med tilknytning til andre land.
- Vilkåret er gjensidighet: landet må behandle norske verk minst like godt som sine egne.
- Fullmakten omfatter også verk fra mellomfolkelige organisasjoner og nærstående rettigheter.
- Paragrafen utfyller de faste reglene i §§ 113 til 115 og 117 om lovens rekkevidde.
§ 116. Forskriftshjemmel for å kunne gi loven anvendelse for andre åndsverk
Paragrafen gir regjeringen adgang til å bestemme i forskrift at hele eller deler av åndsverkloven skal omfatte skapere med tilknytning til et annet land, selv om landet ikke automatisk er dekket av de vanlige reglene om hvem loven verner. Vilkåret er gjensidighet: den andre staten må behandle verk skapt av nordmenn minst like godt som sine egne borgeres verk. Samme fullmakt kan brukes til å la loven omfatte verk som en mellomfolkelig organisasjon har gitt ut, og upubliserte verk organisasjonen sitter med utgivelsesretten til. Adgangen til å utvide vernet gjelder også for arbeider som er beskyttet som nærstående rettigheter, altså prestasjoner fra utøvende kunstnere, produsenter og kringkastere. Til sist kan regjeringen, når Norge har inngått avtale med et annet land, fastsette egne regler for avtaler der noen overlater retten til å filme eller sende et verk på fjernsyn.
Bestemmelsen fungerer som en sikkerhetsventil i regelverket: den gir ikke rettigheter direkte, men lar myndighetene tette hull i det territorielle vernet etter hvert som Norge inngår nye internasjonale forpliktelser. I praksis kan en slik fullmakt brukes til å sikre at norske skapere får tilsvarende beskyttelse i utlandet som de får her, ved at Norge speiler det vernet andre land gir. Tenk deg at et land utenfor Norden begynner å gi norske musikere samme vern som sine egne artister. Da kan fullmakten brukes til å la musikere fra dette landet få tilsvarende vern etter norsk lov, selv om landet ikke ellers omfattes av de ordinære reglene om hvem loven gjelder for.
Paragrafen hører hjemme i kapittelet om lovens rekkevidde, og utfyller de øvrige reglene om hvem opphavsretten gjelder for. § 113 fastsetter hovedregelen: loven verner verk skapt av norske statsborgere eller personer bosatt i Norge, og verk som først er utgitt her. § 114 gir en tilsvarende avgrensning for nærstående rettigheter, slik som vern for utøvende kunstnere og selskaper med sete i Norge. § 115 regulerer det særskilte tilfellet der kringkasting skjer via satellitt fra et land utenfor EØS. Der de tre foregående paragrafene trekker opp de vanlige grensene for lovens virkeområde, gir § 116 regjeringen verktøyet til å flytte disse grensene gjennom forskrift. § 117 utvider til slutt loven bakover i tid, slik at også eldre verk omfattes.