§ 1a-3. ELTIF-forordningen om europeiske langsiktige investeringsfond

Paragrafen gjør ELTIF-forordningen til norsk lov. Forordningen er (EU) 2015/760 og gjelder europeiske langsiktige investeringsfond. Den gjelder i den utgaven som er endret ved (EU) 2023/606, med de tilpasningene EØS-avtalen selv gjør. Ordningen bygger på at EØS-avtalen tar inn EU-regelverket, slik at det kan gjelde i Norge. Loven sier med andre ord at forordningen skal brukes som norsk lov. Reglene om fondstypen står i forordningen og ikke i aif-loven.

Resten av loven bruker begrepet ELTIF-forordningen om forordningen slik den til enhver tid gjelder i Norge, enten den er endret etter første ledd eller ved forskrift etter tredje ledd. Henvisningene oppdateres dermed uten at loven må endres.

Departementet har to fullmakter i tredje ledd: å gi utfyllende forskrifter og å endre eller gjøre unntak fra de gjennomførte bestemmelsene når Norges plikter etter EØS-avtalen krever det.

Fjerde ledd er særegent for denne forordningen. Departementet kan gi forskrift om jurisdiksjoner (land og områder) som ikke samarbeider for skatteformål, slik forordningen omtaler det i artikkel 11. Fullmakten kommer i tillegg til den generelle forskriftsadgangen i tredje ledd. Det er altså departementet som skal gi nærmere regler, og loven sier ikke selv hvilke land det gjelder.

De øvrige paragrafene i kapittelet tar inn EuVECA (§ 1a-1), EuSEF (§ 1a-2), pengemarkedsfond (§ 1a-4) og grensekryssende distribusjon av fond (§ 1a-5). ELTIF-forordningen er endret ved en nyere forordning, (EU) 2023/606, enn EuVECA og EuSEF, som er endret ved (EU) 2017/1991.

Eksempel: Departementet vil fastsette hvilke land som regnes som ikke-samarbeidsvillige for skatteformål i forbindelse med ELTIF-fond. Det gjør det i forskrift med hjemmel i fjerde ledd.